Vel Talt

Såmannssøndagen - Bibeldagen - 5. februar 2012

2012-02-05T12:33:00.002+01:00

Dette står skreveti evangeliet etter Markus

26 Oghan sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn ijorden. 27 Han sover og står opp, det blirnatt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan detskjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde,først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden,svinger han sigden, for høsten er kommet.» 30 Han sa: «Hva skal vi sammenligneGuds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Nårdet blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 mennår det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får såstore greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
33 Med mange slike lignelser taltehan ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikketil dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Mark4,26-34

Slik lyder det helligeevangelium

Kjære menighet!

I dag er det Såmannssøndagen, og tradisjonen tro markerer viogså dette som Bibeldagen, med fokus på Bibelen og med et offer tilBibelsselskapets arbeid. Og siden Bibeldagen ifjor har det skjedd en storbegivenhet. Vi har fått den nye Bibelsoversettelsen, hele det gamle og det nyetestamentet er utgitt i ny språkdrakt. Det siste året har faktisk Bibelenligget på bestselgerlistene i Norge.

Og jeg vil anbefale alle å skaffe seg et eksemplar av den nyeBibelen. Det er en forfriskende, ja fornyende opplevelse å lese Bibelen i dennye oversettelsen. Bibelen. Bibelteksten har rykket nærmere mitt hjerte med dennye oversettelsen. Jeg kjenner at dette er enda mer min tekst, mitt språk ennden forrige oversettelsen. Og ikke minst, en ny oversettelse har vekket en nynysgjerrighet på bibelteksten.

Og samtidig har i kirken, som en første del avgudstjenestereformen, fått nye tekstrekker i kirken. Og ved at vi har fått tretekstrekker, så blir samme tekst nå brukt hvert tredje år, mens den før ble bruktannen hvert år. Det betyr at flere bibeltekster, en større bredde av Bibelenstekster kommer til å møte oss i gudstjenesten.

Guds ord er viktig. Som vi leste fra Paulus brev til romerne:

13 Hver den som påkaller Herrensnavn, skal bli frelst. 14 Men hvordan kan depåkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Oghvordan kan de høre uten at noen forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?

Guds Ord er det som skal forkynnes, så mennesker kan kommetil tro, så mennesker påkaller Herrens navn og blir frelst. Guds Ord er ogsådet som skal forkynnes slik at detskapers nye utsendinger. Og i vår lutherske tradisjon så forkynnelsen av Gudsord et soleklart sentrum i alt gudstjenesteliv, alt fromhetsliv. Ordet skalforkynnes, så ordet kan skape tro, ny tilbedelse og ny tjeneste.

Profeten Jeremia forteller i teksten vi leste om hvordan hanføler seg ”overmannet” av kallet til å forkynne, at han må forkynne, selv omdet gjør han til latter.

7 Dulokket meg, Herre,
          ogjeg lot meg lokke.
          Duble for sterk for meg og vant.
          Jeger til latter hele dagen,
          allespotter meg.

Men hva er det som skalforkynnes? Hva skaper omvendelse til påkallelse og tjeneste? Er hele Bibelen,ark for ark, ord for ord, like viktig. Mosebøkene inneholder både de ti bud, ogforskrifter om diverse påbud som er hygiene regler for hvordan en stamme skal levei ørkenen. Bibelen inneholder Både Moses, Daniel, Johannes, Jesus og Peter.Store profeter og små profeter. Den inneholder tekster der Gud er de små sinbeskytter og kjærlighetens opphav, og tekster der han tillegges æren forblodige gjengjeldelser og kriger. Er altGuds Ord, er alt like viktig? Har Gud et gradert ord? Hvordan finner jeg detsom er viktigst?

I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud, og Ordetvar Gud. (Joh 1,1) Slik begynner Johannes evangeliet. Og vi kjennerfortsettelsen. Om Ordet som blir menneske, og tar bolig iblant oss.

Gudsordet som skal forkynnes er Jesus. I Bibelen såfinnes det et sentrum. Og alt som driver til Kristus skal forkynnes. Det somikke driver til Kristus er mindre viktig. For det er ikke en lovreligion vitilhører. Det handler ikke om å lære utenat, eller følge regler. Det handler omå tro. Det handler om å la seg gripe av han som er Guds Ord: Jesus Kristus. Evangelieter et kjærtegn fra Gud. Og kjærtegn tas mot med kjærlighet eller de avviseshelt.

Det er Såmannssøndasgen, og Bibelsøndag i vårmenighet. Og evangelietekstens bilder om såkorn gir lett assosiasjoner til GudsOrd. For liknelsen om såmannen som sådde i ulikt jordsmonn er en av de mestkjente og kjæreste liknelsene vi har. Mendagens tekster sammenlikner ikke Guds Ord med Såkornet, men Guds rike. Og detsammen gjelder sennespsfrøet.

26 Oghan sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn ijorden. ….

30 Hansa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vibruke? 31 Deter som et sennepsfrø. ….

Guds rike finner vi som et kjerne begrep i Jesuforkynnelse i det vi kaller de synoptiske evangeliene; Matteus, Markus ogLukas. Matteus bruker ikke Guds rike, men det synonyme ordet himmelriket. IMatteus innleder Jesus sin forkynnelse med: Vendom, for himmelriket er kommet nær! (Matt 4, 17) Og i Markus, som dagens evangelietekster hentet fra: ”Tiden er inne, Guds rikeer kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!”.

Gudsriket som vokser fram handler både om hva somskjer i denne verden som en følge av forkynnelse om Jesu liv og gjerning, ogdet som skal skje i den framtidige verden, når Jesus kommer igjen. Guds rikehandler om tro, men også om sosial forandring. Derfor er det mer enn barehyggelig, men dypt bibelsk at vi i dag på Bibeldagen samler inn penger til bådebibelspredning i Etiopia og et prosjekt som heter ”Den gode samaritan” der mankombinerer bibelhistorier og helseopplysning for å stoppe spredningen av HIV ogAIDS.

For at Guds rike vokser betyr ikke bare at dagen forJesu gjenkomst nærmer seg, den har jo drøyet en god stund. Men det betyr også athan som er Guds Ord, Jesus Kristus sine ord om å elske sin neste, og hans viljetil å ofre, sone og nyskape skaper en ny virkelighet i denne verden. At Guds rikeer nær, er et budskap om håp, ikke bare for evigheten, men for dagen i dag.

Til sist, kjære menighet: Det er såmannssøndag og bibeldag. Og vi skal væreglade og takknemlige for at vi har fått en ny bibelsoversettelse. VI skal væreglade og takknemlige for at en bibel finnes i nesten alle norske hjem. Så skalvi kanskje jobbe litt hardere for at flere åpner sin Bibel. Ikke av plikt, menfordi Guds rike vokser fram og skaper begeistring.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, somvar og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

1. Nyttårsdag 2012 - Jesu navndag, Myre kirke

2012-01-01T16:15:00.000+01:00

Lesetekster: Sal 103,13-18 og Apg 4,8-12

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 1. kapittel:

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Matt 1,18-25

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

I dag feirer vi Jesu navndag. Og bakgrunnen for at vi feirer det akkurat i dag er at vi i Lukas finner dette verset: Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. (Lukas 2,21). Og åtte dager etter julaften, det er i dag: 1. nyttårsdag. Også er det vel få ting som skulle passe bedre for en kristen kirke enn å begynne det nye året med Jesu navn øverst på agendaen.

Bruken av Jesus-navnet i kristne sammenhenger er mangfoldig. Helt opplagt så er det vanlig å be i Jesu navn. Jeg husker selv når jeg var ung, og ba mine første bønner høyt, at jeg synes det var litt viktig å få med ”i Jesu navn”. I et kjent bordbønn så går vi til bords i Jesu navn. Vi synger om Jesu navn – Salmen ”Navnet Jesus” er kåret til ”århundrets salme” gjennom en lytteravstemning på NRK P1 i 2005. Og i NT så helbredes mennesker i Jesu navn. Det er nesten så det er noe magisk ved navnet. Et slags hokus pokus filiokus.

Men Jesus selv ble nok aldri kalt for Jesus. For Jesus er opprinnelig et latinsk mannsnavn, som er dannet av det greske navnet Iesoús som igjen er dannet av det hebraiske Jeshúa som betyr «Gud frelser. Jeshua, kalte engelen han, Og Josef og Maria, og brødrene og lekekameratene. Og bare det at Jesus aldri ble kalt Jesus, viser vel at selve navet, ordet, lyden i seg selv ikke er viktig. Jesus navnet er ikke en trylleformel. Det er ikke lyden ”Jesus” eller Jeshua som skaper forandring, men det han gjorde og gjør.

Vi leste: Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Du skal gi han navnet Jesus – Gud frelser – for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

I og med Jesus ble Gud menneske – det vi kaller for inkarnasjonen. Gud ble kjøtt, han ble menneske. Og en del av det å være menneske er å ha et navn. Mens Gud i det gamle testamentet bærer det mystiske navnet Yahweh, som forklares som ”jeg er den jeg er” og trolig har en betydning i retning av ”Jeg er den som forårsaker alt som er” så bærer Gud som menneske et meget vanlig for gutter i sin tid. Mens Gudsnavn Yahweh omgås med stor forsiktighet i jødedommen, nærmest kaster vi kristne Jesus-navnet rundt oss i alle sammenhenger.

I det gamle testamentet brukes Jahve nesten 6000 ganger som navn på Gud. Men etter hvert ble navnet regnet som så hellig at man ikke leste Guds navn når man kom til det i teksten, men man leste i stede ADONAI – Herren. Og det sammen vil en jøde gjøre i dag. Man leser ikke Guds navn, i stede velger man å lese Herren eller bare si ordet NAVNET i stede. Og dette er jo en ganske slående kontrast til vår frelser som kan si til sine disipler i Johannes evangeliet: Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen (Joh 14,13).

Å skulle konstruere en motsetning mellom Jahve og Jesus er helt meningsløst i kristen tenkning. Jahveh – den Gud som skaper verden, åpenbarer seg for Moses, og som nevnes nesten 6000 ganger i det gamle testamentet er ikke en annen Gud enn vår Jesus. Uten å ha prøvd å se over de 6000 gangene dette gudsnavnet brukes, så vil det være rimelig å anta at det både brukes i betydningen Skaperen/Faderen og i betydning av det vi vil forstå som den treeninge Gud. Det gamle testamentets Gud er ikke en annen Gud er vår. Men Jesus er det navnet som Gud valgte når han ble menneske i verden. Jesus er gudenavnets ansikt og kropp.

Jesus er ikke åpenbaringen av en ny Gud, men en utdypning av de Gudsåpenbaringer som GT vitner om. Den Gud som skaper i på GTs første sider skaper menneskene til å leve i fellesskap med han. Gud blir mennesket Jesus så fellesskapet mellom Gud og mennesker kan gjenopprettes. Den Gud som ser at menneskene velger det onde og døden i GT, han blir menneske og sonoffer, så ondskap og død kan overvinnes. Den Gud som er fra evighet og skapte tiden som en boble i evigheten, går inn i tiden, for å frelse menneskene for evigheten. Den Gud som straffer ondskap, tar selv straffen, så vi skal slippe. Den Gud som er livets opphav, lar seg drepe, så vi skal få evig liv.

Jesus er ingen trylleformel som kan tvinge Gud til å adlyde vår vilje. Men Jesus er det Gud og mennesket så vi skal forstå, gripe, tro og handle etter Guds vilje.

***
Jesu navn er ikke et hokus pokus filiokus. Men denne gamle trylleformelen tror man kommer fra middelalderens katolske nattverd bønn ”hoc est corpus meum in nomine patris, filii et spiritus sancti” – Hoc est corpus – dette er kroppen – ble til hokus pokus og filii – sønnen ble til filiokus.

Jesu navn er ikke er hokus pokus filiokus, men det Jesus gjorde skaper grunnlag for ganske så mange ”trylletriks” i våre liv. Det gir oss rett til å kalle oss Guds barn. Det gir oss rett til å tro at nåde dekker for all straff vi skulle fortjene. Det gir oss rett til åt ro på en Gud som aldri forlater oss verken i smerte, død eller undertrykkelse. Det gir oss rett til å håpe selv når de vil dreper oss, for evigheten kan ingen ta fra oss.

Ja, Jesus er Gud, slik vi kjenner han. Vår frelser. Han refser vår ondskap. Han trøster oss når vi angrer. Han forteller oss de gode historiene så vi lærer Gud, oss selv og vår neste å kjenne. Han løfter fram kjærligheten. Han soner vår straff. Han vekker døde. Han gir verdighet og ny start til den som foraktes. Ja, Jesus er Gud slik vi kjenner han, elsker han og tilber han. Og gjennom Jesus kan vi nærme oss Faderen og Ånden, så vi kan vokse i kunnskap, kjærlighet og undring over hele den treeninge Guds verk med oss, vår verden og vår framtid.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

2. juledag 2011 - Stefanusdagen

2011-12-30T00:35:00.002+01:00

Detstår skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Værkloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstoleneog piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram forlandshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og forfolkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere forhvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i sammestund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deresFars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en farsitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Ogdere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden,skal bli frelst. (Matt 10,16-22)

Slik lyder det helligeevangelium.

Stefanusdagen punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig.Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barni krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss medkrav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris,nemlig forfølgelsen.

Stefanus som kirkens første martyr lærte den unge kristnekirke at troens pris kan vær høy. Og at deres Herre og Mester dessverre fikkrett også når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. Og dette haddede kanskje erfart allerede mens Jesus levde.

Dagens prekentekst er hentet fra Jesu tale til disiplene nårhan sender de ut med makt til å drive ut urene ånder, og helbrede ”all sykdomog plage” som det står i Matteus. De sendes ut for å forkynne til ”de bortkomnesauene i Israels hus” at ”Himmelriket er kommet nær”. De sendes ut som en del av sindisippeltrening, men fungerte jo da også som ”ryktespredere” om sin egen Mesterog Herre. Med seg på veien får de advarsler om forfølgelse og lidelse.

Og forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

I går kunne NTB melde om at minst 35 kristne i Nigeria erblitt drept i fem bombeangrep rettet mot fem kristen kirker. Den ytterliggåendeislamitiske gruppen Boko Haram tar på seg ansvaret for angrepene. Gruppen sierde vil fortsette kampen tilde får etablert en islamsk stat.

Jeg vil tro at mange av våre kristne brødre og søstre iNord-Korea har det veldig tøft denne julen. I et land der det er umulig å åpentbekjenne seg som kristen, der det å eie en bibel kan føre til døden eller atman sendes til konsentrasjonsleirer, er det trolig ekstra tøft denne julen somlandet er midt inne i et regimeskifte.

I fjor på denne dagen fortalte i denne kirken på 2.juledagblant annet om den nå 31 år gamle Asia Bibi som erdømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidetsammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på åfå henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død foralle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banketopp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden. Asia Bibi sitter fortsatt i fengsel, hun harfortsatt en dødsdom hengende over seg.

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den ungemoren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu erfødt. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer tilhenne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Mariatakker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksenmann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hunfår se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han påvei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysetsengel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang,så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud meden gang.

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Mariabeholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet itilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske omå ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. Kanskje var det bra at Maria ikke visste hva hennes sønn skulle gjennomleve for vår frelses skyld.

2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lillebarnet er vår frelser, som kaller oss til etterfølgelse. Vi er heldige som ikkebehøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligereburde vel etterfølgelsen være?

Vi leste fra salme 86:

Herre,lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gimeg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!

Som kristne som lever itrygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, men også i etpolitisk engasjement for å skape endring som kan få slutt på forfølgelse avvåre kristne søstre og brødre, men også andre som lider under forfølgelse forsin tro og overbevisning. For vår kamp for kristne brødre og søstre som blirforfulgt ønsker ikke en spesialbeskyttelse for kristne, men en beskyttelse forat alle mennesker som Gud har skapt skal kunne bruke sin gudegitt frihet til åtro og bekjenne hva de vil.

Og vi skylder på dem og vår egen samvittighet å la troen blitil mer enn ord. Vi som har frihet til å tro og bekjenne, og økonomi og tid tilå la troen bli handlinger, vi burde kunne la etterfølgelsen bli et tydeligvitnesbyrd. Men så alt for ofte har vi latt både vår frihet, vår tid og økonomibli brukt til helt andre ting enn etterfølgelse. Det er en utfordring å være enJesu disippel når penger, frihet og tid gjør det enkelt å velge seg nye gudersom Mammon, Lyst, TVen eller Latskapen. Behaglige guder som krever få offer,men som også svarer på få bønner.

For oss som med stor grad av sannsynlighet aldri vil erfareforfølgelse for vår tro, er denne dagen et kall til to ting:

- Å huske, be og handle for våre kristne søsken og andremennesker som lider for sin tro eller overbevisning.

- Å bruke vår frihet og vår velstand til å leve et liv itydelige etterfølgelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

23. desember , Kveldssendingen, Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:38:00.000+01:00

23. Desember 2011

SANG: Christinaadelige fødsel, Halvdan Sivertsen

Christi naadelige fødsel heter sangen vi nettopp hørte. Deter Petter Dass sin gjendiktig av selve juleevangeliet . Melodien er HalvdanSivertsen sin. Et frisk møte mellom tonord norske kulturkjemper. Barokkpresten Petter Dass og vår tids viseheltHalvdan Sivertsen.

Petter Dass sin tekst har noen herlige bilder. Barokken varikke en tid da man sparte på fargestiftene eller kruttet. Derfor kan dengravide Maria beskrives som ”tung under beltet” og når hun skulle føde såskjedde det ”efter quindelig vis”. Og Jesus barnet blir faktisk i denne tekstenklekt, eller klagt som det heter her. Det er nesten så man venter på etkyekkeliky.

Juleevangeliet på 1600-talls vis har sin sjarm. Og samtidiger det ikke vår måte å si det på. Men det er et viktig vitnesbyrd om atevangeliet tilpasser seg tid og sted. Evangeliet finner nye bilder og nye ord inye tider og nye kulturer. Helt konkret kan vi se det på julekrybber. Hvis duhar en datamaskin og en PC så unn deg et lite bildesøk på Google med søkeordetjulekrybbe. Og la det bli en liten juleandakt. For det du finner er bilder avmange julekrybber, lagd i ulike land, og legg merke til hvordan den helligefamilie med Jesus, Maria og Josef, stallen, men også hyrdene og kongene endrersitt utseende ut fra hvilket land krybben er laget. Hvor ville Jesus blitt fødthvis han kom og lette etter husrom i Øksnes. kanskje i en av de småfjøsene somstår tomme langs veien, eller kanskje i ei egnebu på Stø?

Her er vi i kjernen i det vi i kirken på fint kaller forINKARNASJONEN – at Gud ble kjøtt, at Gud ble menneske. Og ved å bli menneskegikk han inn i vår virkelighet. Ble solidarisk med våre liv, våre utfordringer,våre sorger, våre lyster og våre utfordringer. Og det finnes ikke noemenneskeliv som leves utenfor tid og kultur. Derfor: Skal vi snakke sant om Gudsom menneske hos oss, så må vi gi han vårt bilde, vår hudfarge, våre klær, vimå gjøre han til en av oss, og la han møte våre utfordringer, vår nød, vår lystog vår smerte. At evangeliet lever på alle kontinenter og på de fleste språkviser at det er en oppgave Gud klarer. Vi skal ikke være så redd for å flytteden gamle historien til nye steder og nye tider. Hva skjer hvis vi flytter Mariafra en stall til ei egnebu, og gjør hyrdene til utenlandske egnere ellerasylsøkere og kanskje vismennene til utenlandske fiskekjøpere. Hva skjer når vitar på alvor at frelseren ble menneske, og at frelse, tilbedelse og lovsangikke bare hørte til for 2000 år siden, men at Vi trenger en frelser i dag, vitilber barnet i dag og vi synger lovsanger i dag.

For det er en like stor glede for oss som for de første somhørte det, budskapet om frelserens fødsel:

Det skjedde ide dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulleinnskrives i manntall. Denne førsteinnskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro avsted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro dafra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han varav Davids hus og ætt, for å la seginnskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de varder, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødtesin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det varikke husrom for dem.

Det var noengjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokkensin. Med ett sto enHerrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldetav redsel. Men engelen satil dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for helefolket:

I dag er detfødt dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skaldere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett varengelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

    «Ære være Gudi det høyeste,
          ogfred på jorden
          blantmennesker Gud har glede i!»

I morgen er det julaften. Og vi skal feirefrelserens fødsel. Vår frelser sin fødsel. Ha en velsignet jul

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren lasitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg oggi deg fred.

Nordnorsk julesalme, HalvdanSivertsen

23.desember, Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:33:00.001+01:00

23. desember 2011

Sang: What child is this, Elle Zamudio

What childis this? synger Elle Zamudio i denne rocka versjonen av den gamlejulesangen. Ja, hvilket barn er dette?Han som engler synger lovsanger for, og som hyrder vokter?

Jo, det erKristus, Kongens konge, han som bringer frelse.

Kjære Øksnesværinger. Om noen få timer er det julaften,og vi kan ønske hverandre en velsignet jul. For enten du skal feire dagenalene, med noen eller med mange. Enten du gleder deg eller gruer deg. Entengavene blir mange eller få, samme hva som er rammen rundt din julefeiring, såer det en glede at verdens frelser ble født den gangen i Betlehem.

Vårtidealbildet av julefeiringen erinnrammet av materielle forventinger, mange gaver, nye klær og god mat. Ja,dette er dagen da fattigdom blir skamfullt vanskelig for mange, men så var detnettopp fattigdom som ventet verdens frelser. Født blant vanlige mennesker,født i en fjøs, født til et liv som de første årene ville ta han ut på fluktfra kongsmakten som ville drepe han. Ogde som ble varslet av den himmelske sangen var verken prester ellerskriftlærde, de var ikke rike eller vel ansett, de var hyrder, et yrke forfattige.

Juleevangelietsglede er først og fremst en glede for de fattige. Juleevangeliet er et varskotil alle vi som har det vi trenger og så mye, mye, mye mer. For aldri er detvel vanskeligere å dele, enn når man har mye. Og aldri er det vanskeligere åjuble over en frelser, enn når man ellers klarer seg selv. Hvorfor knele forGud, hvorfor juble over en frelser, når man heller kan klare seg selv.

What childis this? Hvilket barn er dette? Han som sover i Marias fang, han som englerhyller og som gjetere vokter.

Juleevangelietsvarer på det: Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jegforkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dereen frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skaldere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett varengelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blantmennesker Gud har glede i!» Lukas 2, 10-14

De sier haner verdens frelser, men trenger jeg han?

Midt iidyllen mellom vattnisser og julestjerner, store gaver og fet mat, så druknernesten ordet frelser. Vi mennesker trenger en frelser, derfor ble Gud menneske.Derfor ble Gud mann, fikk navnet Jesus og til sist så steg han opp på et kors.Ikke av egen vilje, men fordi vi drepte han. Gud ble menneske, vi korsfestethan, men Gud sprengte dødens grenser. På den måten holder han livetsytterpunkter sammen. Liv og død. Døden som livets pris er overvunnet. Gud harsonet min synd, derfor kan død bli til liv.

Ja, det girgrunn til å delta i englesangen: Ære væreGud i det høyeste. Og det gir grunn til å bøye kne, og tilbe Han som erGuds under. Han som er sann Gud av opphav, men som blir menneske for oss. Selv om det er fint med julefest, så er verkenfesten, maten eller gavene verdt verken englesang eller tilbedelse. Det somskaper englesang og tilbedelse er frelseren. Redningsmannen.

Gud som blirmenneske fordi han elsker oss. Og derfor er julen en kjærlighetsfest. Vi feirerat Gud elsker oss mennesker. Og vårt svar skal være kjærlighet til Gud og mennesker.Da kan julefreden bli mer enn en hyggelig kveld, men en måte å leve på.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren lasitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg oggi deg fred.

Salme: Å kom nå med lovsang, Nidarosdomens guttekor.

22. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:29:00.000+01:00

22. desember 2011

Sang: JosefsJulevise, Halvdan Sivertsen

Har du hørt om Ramaskrik? Prøv å foreslå ålegge ned et sykehus eller en skole. Da får du ramaskrik.

Men verdens første Ramaskrik er en del avjulefortellingen og det ble utløst av Herodes den store. Herodes den store varvasallkonge for romerne i Judea. Ennøktern historisk vurdering av Herodes den store er at han var en småkonge somfikk til mye for det jødiske folk. Han var pragmatisk og lojal mot romerne, menhan skapte også ro og velstand i Israel. Men han gikk heller ikke av veien forå ty til vold når han følte sin posisjon truet. Nådeløst slo han ned på de somtruet hans trone. Familielivet var langt fra en idyll. Han var gift ti gangerog hadde fjorten barn. Med så mange prinserog prinsesser var det duket for mye maktkamp. Og for å sikre sin egen posisjondrepte Herodes både sin dronning og flere av sine egne barn. En fyr med noksåbegrensede sympatiske trekk.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å trofortellingen fra Matteus om vismennene fra Østen som kom til Herodes sitt slotti Jerusalem og spurte etter jødenes konge som nå var født. Herodes den storeinnkalte de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte iBetlehem. Kongen sendte vismennene til Betlehem, og ba dem komme tilbake når dehadde funnet barnet ” så også jeg kan komme å hylle det”. Vismennene fantJesus, et lite nyfødt barn i sin mors armer. De falt på kne for barnet oghyllet det. Og de hadde med de gavene som vi alle kjenner fra julespill påbarneskolen: Gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble vismennene varslet omikke å dra tilbake til Herodes, ”og de tok en annen vei hjem til sitt land,forteller matteus.

Samme natt viste en engel seg for Josef. «Stå opp, ta med deg barnetog barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodeskommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet ogmoren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. ” forteller Matteus.

Så var de på veien igjen. Josef og Maria. Mennå var den plagsomme magen blitt til et lite guttebarn. Jeg er sikker på at hanskrek og ville ha pupp. Det lille guttebarnet merket sikkert redselen hos bådeMaria og Josef. Ingen liker å flykte om natten.

Herodes skjønte at vismennene hadde narretham, og på diktatorers vis kvittet han seg med alle som kunne tenkes å truehans makt og rike. Hvis du har drept din egen dronning og dine egne barn. Hvormye enklere er det ikke å drepe andres barn. Herodes ga ordre om at alleguttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre skulle drepes. Vi kantenke oss klageropene i Betlehemsområdet. Hjerteskjærende skrik fra mødre ogfedre som holder sine drepte guttebarn i hendene.

Matteus siterer profeten Jeremia:

I Rama høres skrik,
           gråt oghøylytt klage:
           Rakelgråter over barna sine
           og vilikke la seg trøste.
           For de erikke mer.

Rop ble hørt i byen Rama – Ramaskrik, det erherfra ordet kommer.

Uff, tenker du kanskje nå. Dette var sannligikke noen hyggelig julehistorie. Nei, men dessverre er historien uhyre aktuell.For mange mennesker i vår verden er dette en beskrivelse av livet, også i jula.

For det er ikke et sted, men mange steder atbarn drepes som en del av de voksnes maktkamp. Det er ikke et sted, men mangesteder at Josef`er og Maria`er flykter med sine elskede barn fra drap ogødeleggelser. For dem handler denne historien om en Gud som kjenner deres liv,som ikke unndro seg nød og fare, men som gikk inn i denne verdens farer. En Gudsom ikke kom til verden som konge, men som flyktning.

For meg er denne historien en utfordring tilbarmhjertighet, til raushet, til praktisk handling. I Bibelen leser vi atJosef, Maria og Jesus oppholdt seg i Egypt helt til Herodes den store var død.Hvis det var til oss de flyktet, hadde de fått bli her? Hadde de fått asyleller opphold på humanitært grunnlag? Eller hadde vi nøkternt prøvd å forklaredem at det er så mange flyktninger i verden, så vi kan ikke ta imot alle.

Men Josef ville aldri ha kommet hit med sinfamilie. Han var fattig. Han flyktet dit han kunne gå. Og fortsatt er det sånn.De fleste av verdens flytninger flykter dit de kan gå. De er langt borte fraoss, et glimt på dagsrevyen er alt vi får med oss. Men har du tenkt på hvorgrunnleggende like de er deg og meg? De er menn og kvinner – akkurat som oss.De har barn de elsker – akkurat som oss. De lengter etter trygghet – akkuratsom oss. Men de føler en angst som vi nok aldri har kjent.

Neste gang du ser en flyktningleir på TV, såprøv å se etter et lite barn – det er Jesus på flukt fra Herodes. Mødrene skrekverdens første Ramaskrik da de satt med sine døde barn i hendene. Fortsatt erdet mange Josef`er og Mariaèr der ute, mange Jesusbarn på flukt. Mangeskrikende mødre. De hadde sannelig fortjent et Ramaskrik.

Sang: Mitt hjerte alltid vanker med Mari Boine

21. desember. Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:26:00.001+01:00

21. Desember 2011

Sang: Carola: Himlen i min favn

Kjært barn har mange navn, sies det. Og på julens hovedpersonfinner vi mange navn: Det første opplagte navnet på den lille gutten som samleross til julefest er selvsagt Jesus. I følge Matteus var det Josef som fikkbeskjed av engelen at barnet skulle kalles Jesus, eller kanskje mer sannsynlig:Jesjua som er den hebraiske formen av den greske formen: Jesus.

Og navn som kommer med englebud er ikke tilfeldige. Jesusbetyr Herren frelser. Sånn sett kan navnet forstå som en livsoppgave, enoverskrift over det livet som skulle leves.

Men rett etter at evangelisten har fortalt om engelens budskaptil Josef, så sitarer han fra Immanuel profetien som vi finner i Jesasjaboken idet 7. kapittel, det 14 vers. Der stårdet: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se,den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnetImmanuel.

Og Immanueler en sammensetning av to hebraiske ord: Immanu, som betyr ”med oss” og ordet”El” som betyr Gud. Immanuel: Gud med oss

Og meddette navnet dannes det en bue fra Matteusevangeliets begynnelse tilevangeliets slutt. For evangeliet begynner med at han som skal være Immanuel –GUD MED OSS – blir født og får navnet Jesus. Og det slutter med at den samme Jesussender sine disipler ut i verden for å gjøre verden til disipler, de skal døpeog lære dem, og han skal VÆRE MED DEM alle dager inntil verdens ende.

Carolasynger så vakkert i sangen vi hørte: Er du en av tusen små, er du han demventer på. JA, hvem var det de ventet på jødefolket. Jo det var jo den lovedeMessias. Enda et navn, eller hvertfall en tittel. For Messias betyr densalvede. Og det er en ganske konkret beskrivelse av hva som skjedde når det bleutnevnt en konge for Israelsfolk. Kongen, som f.eks Saul eller David, blesalvet med olje på hodet av en profet, som på Guds vegne utnevnte den jordiskekongen over Guds folk. Messias var altså den salvede kongen over folket. Messiaser hebraisk, men på gresk ble det Kristus. Og når dette ble brukt sammen med Jesus, som i Jesus Kristus, så høresdet nesten ut som Kristus er Jesus sitt etternavn. Det blir litt som når KongHarald underskiver med Harald Rex, der Rex bare er latin og betyr konge.

MenKristus minner jo en del på et annet gresk ord som brukes på Jesus, både i Detnye testamenetet og i våre gudstjenester, og det er ordet Kyrie som betyrHerre. I det nye testamentet møter Jesus en tigger som roper til han på det nyetestamentets gresk: Kyrie eleison – HERRE miskunn deg. Det er kirkens eldstebønn og lovsang. Kyrie eleison synges fortsatt i alle våre gudstjenester, og ialle store kristne kirker i verden.

Kjærtbarn har mange navn, men hva kaller du Jesus?

Noe avdet pinligste som finnes er å møte mennesker som opplagt kan mitt navn, ogbruker det mange ganger, mens jeg har fullstendig jernteppe og ikke kan kommepå hva samtalepartneren heter. Det er pinlig, for det å bruke navn er ikke barepraktisk, men også et uttrykk for kjennskap og kanskje vennskap. Selv om verden er blir mindre formell, så erdet forskjell på de vi er på fornavn med eller de vi kanskje helst er påetternavn med.

Så hvakaller du Jesus? Er dere på fornavn? Eller føles det tryggest med både fornavnog etternavn og gjerne noen titler med?

Jesuslytter selv om du har glemt alle navn han måtte lyde. Han lytter selv nårbønnen kun blir til sukk og håp. Han er der når du ikke finner ord å be med,men kun trenger han nær.

Kjærtbarn har mange navn. Og de mange navn og titler vi finner både på Jesus, Gud Faderog treeningheten i vår Bibel kan nok forstås som menneskelig forsøk på åbeskrive Gud så andre mennesker skal forstå han. Hans makt, hans storhet, hanskraft, hans nåde eller hans kjærlighet. Men best av alle forklarer Gud detteselv ved å bli menneske med navnet Jesus – Herren frelser. Også gjøre navnettil et liv.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sittansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi degfred.

Sang: I en natt, Bjørn Eidsvåg

20. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:21:00.004+01:00

20. Desember 2011

Sang: Mary did you know?, Mosaic og Samuel Ljungbladh

Visste du Maria,at gutten du holder en dag skal gå på vannet?

Visste du Maria,at han skal frelse oss og våre barn.

Visste du at barnet du føder, endag skal gi deg evig liv.

Visste du Maria, at guttenen dag skal gi den blinde synet igjen.

Viste du Maria, atgutten skal stille stormen med en hånd

Vet du at du kysserGuds ansikt, når du kysser barnet i din favn.

Blinde skal se. Døveskal høre. Døde skal leve igjen. Lamme skal springe.

Stumme skal syngeLammets pris.

Visste du Maria,at gutten du holder er Herre over alt som er skapt.

Visste du Maria,at gutten skal regjere verden. Visste du at gutten er himmelens perfekte Lam? At detsovende barnet du vugger er den store Jeg Er.

Å bli foreldre er for de fleste påtoppen av lista over livets store øyeblikk. Det er kjærlighet, det er ansvar,det er offer, og det er en god porsjon med bekymringer. For hvordan skal det gåmed dette barnet? Kommer jeg til å være en god far? Vil jeg gi barnet mitt hvadet trenger for å klare seg i livet? Vil mitt barn få venner, utdannelse,kjæreste. Vil det gå dem godt i livet? Det er bekymringer som jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjeni. Og Maria var sikkert ikke noe unntak, der hun satt med det lille Jesusbarneti sine hender.

Krimdronningen Agatha Christie harskrevet en julelegende der hun lar den unge moren Maria få se inn i barnetframtid. Hun får se alle foreldres skrekk. Hun får se spotten, korset og døden.Og selvsagt kommer krimdronningen opp med en skurk som kommer med spørsmålet:Kanskje det er like godt at han dør nå, så han slipper spotten, lidelsen ogdøden? Skal vi ikke bare sende han tilbake til Gud med en gang?

Det Maria ikke får se i dennejulelegenden er Jesus som stiller stormen, den blinde som får se, døve somhører, døde som bli levende, hun får ikke se han på oppstandelsesdagen, elleralle oss som bøyer kne og kaller han for Herre. Men likevel lar Agatha ChristeMarie velge å la barnet leve. For hvem er hun som kan ta fra han livet. Han måleve sitt leve, gjøre sine valg, og alt hun kan gjøre er å være en god mor. Ogvar det ikke kjærlighet hun så i hans øyne, selv på korset? Og var det ikkeslik at engelen hadde sagt at han skulle arve Davids trone, ja kalles for Denhøyestes Sønn. Hadde ikke gjeterne fortalt om en engel som kalte barnet forfrelser og Messias?

Når et barn fødes, så er det fest ifamilien. Og vi gleder oss med foreldrene og besteforeldrene. Vi gratulerer ogkommer med gaver og sengemat. Men ingen av oss håper at barnet skal forbli enbaby hele livet. Vi gleder oss over barnet, og vi har håp og forventninger tilbarnets framtid.

Og det var dette han visste, dengamle Simeon som bodde i Jerusalem. Han hadde fått vite av Gud at han ikkeskulle dø før han hadde sett han som skulle bli Messias. Nå kom han tiltempelet samtidig med Jesus sine foreldre og Jesus. De skulle bringetakkeofferet for sitt nyfødte barn. Hanfår se barnet, tar barnet i sine hender og jubler i Lukas sitt 2. kapittel:

«Herre, nå lardu din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.

For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,

et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Det er lett å nussifisere barnet derhan ligger i krybben. Litt gullmaling ogglorier gjør det hele litt uvirkelig. Men han var høyst virkelig den lillegutten, Gud og menneske, og helt avhengig av Marias omsorg. De var høystvirkelig de menneskene som kunne reise hodet igjen, når han ga dem syndenestilgivelse. De var høyst virkelig de menneskene som fikk nye muligheter når hanhelbredet sykdom, renset urenhet og vekket dem til liv. Og den var høystvirkelig den smerten som kom med pisken, korset og døden. Og heldigvis så varogså oppstandelsen høyst virkelig.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!

Kanskje var det like godt om Mariaikke visste. Men for oss alle så er det gode nyheter at Gud var villig til å gåden veien for oss. Fra himmelen til jorden, fra krybben til korset. Og fradøden til livet, så himlens port ble åpnet for deg og meg.

Ta imotvelsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyseover deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Salme: En krybbe varvuggen

19. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

2011-12-25T23:20:00.000+01:00

19. Desember 2011

SANG: The little drummer boy, Carola

Sangen omthe “little drummer boy” er en gammel juleslager. Den handler om den lillegjetergutten som reiser for besøke Jesusbarnet i stallen. Han synes han bør tamed en gave. Men han har ingenting å ta med seg. Han er fattig. Men han har enliten tromme, og med Marias tillatelse spiller han for Jesusbarnet. Og når hanspiller, så smiler Jesusbarnet tilbake til han.

Ja, man burdekanskje gi noe til frelseren? Oppgjennom hele kristendommens historie så har dette vært et av de store spørsmålenefor de kristne. Hva skal jeg gi tilbake til Han som har frelst meg? Og sattlitt mer på spissen så blir spørsmålet: HVA er frelsens pris? Hva krever Gud avmeg, for at han skal frelse meg?

Spørsmåleter dypt menneskelig. Vi lever i en verden der vi ofte gir og får. Og vi synesdet er enklest når det vi gir tilbake er ca like stort, viktig eller verdifulltsom det vi får. Eller kanskje aller helst litt bedre. Derfor kan mange fortelle hvor vanskelig deter når sykdom eller alderdom gjør at man tar mer imot, enn man er vant til, merenn man føler man gir.

Likemenneskelig som spørsmålet om frelsens pris, like guddommelig er svaret:Frelsen har ingen pris. Verken penger, askese eller gode gjerninger kan kjøpeoss frelse. Frelse er det guddommelig svar på tro, og selv troen er en gave fraGud. Frelsen er altså gratis, ogufortjent fra begynnelse til slutt. Gud ble menneske, ja han lot seg føde somvår frelser, ikke for å gjøre butikk, kommersiell eller åndelig butikk medmenneskene, men fordi han elsker menneskene.

Og det er davi møter troens logikk: Kjærlighet skaper kjærlighet. For når vi menneskermøter Guds kjærlighet, så er vårt svar kjærlighet. Som et forelsket par svarervi på Guds kjærtegn med nye kjærtegn. Og Gud ber oss vise denne kjærligheten iform av nestekjærlighet.

I Jesaja idet 58. kapittel, leser vi:

Er dette den fasten jeghar valgt,
          endag da mennesket plager seg selv,
          bøyerhodet som et siv
          oglegger seg i sekk og aske?
          Kallerdu dette for faste
          ogen dag etter Herrens vilje?

Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          åløse urettferdige lenker,
          sprengebåndene i åket,
          setteundertrykte fri
          ogbryte hvert åk i stykker,

å dele ditt brød med sultne
          ogla hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Duskal se til den nakne og kle ham,
          duskal ikke snu ryggen til dine egne.


om du gir av ditt eget til den sultne
          ogselv metter den som lider nød,
          daskal ditt lys gå opp i mørket,
          dinnatt skal bli som høylys dag.

Også denne adventstidendeler Øksnes menighet ut esker med julemat til de i vårt lokalsamfunn som harminst. Og vi inviterer hele Øksnessamfunnet, enkeltpersoner, lag, foreninger ogbedrifter til å yte en gave til dette prosjektet. Og det er ganske sjelden jegsynes at et kontonummer hører med i en andakt, men i dag er det sånn. Forkontoen som gaver til julemateskene kan gis til konto: 4648 09 50127. Du finnerdet på våre hjemmesider: www.oksnesmenighet.no

Julemateskenevil ikke løse alle problemer for de som av forskjellige grunner har lite iØksnes. Men det er en håndsrekning i en tid da mange opplever det ekstra sårt åha lite. Men like viktig: Prosjektet minner alle oss som har riklig på at deter noen som ikke har. Fattigdom er ikke bare langt borte, i storbyene eller ien annen del av verden. Også hos oss finnes de som har langt mindre enn defleste av oss.

Den lillegutten med tromma i stallen kom med det han hadde, han kunne spille entrommevirvel for barnet. Og barnet smilte. Vi kan også komme med det vi har oggjøre Guds vilje. Ikke fordi vi skal betale frelsens pris, men fordi vi merketav Guds kjærlighet elsker våre medmennesker. Om ikke hele tiden, ikke alltid,så prøver vi. Vi øver oss. Og jeg tar det som et lite gudsbevis at fortsatt erdet sånn at frelserens fødselsdag utløser giverglede ikke bare til de vikjenner, men til de som trenger.

Ta imotvelsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyseover deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Sang: Maria Solheim og Hans Erik Dyvik Husby; Rom for alle

2. søndag i adventstiden, 2011,

2011-12-25T23:17:00.000+01:00

Lesetekster: Jes 65,17-19 og 1 Kor 15,50-57

Dette helligeevangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 21. kapittel:

Da skal de se Menneskesønnenkomme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynnerå skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli sattfri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet ogalle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dereselv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser detteskje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slektenskal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, menmine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvetav rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommerover dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som borover hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å kommevelberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» Luk 21,27-36

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I går slo endelig julefølelsen til hos meg. Jeg trorgrunnlaget ble lagt da jeg kom ut døra og det lå et tynt hvitt belegg påmarken. Endelig noe som med litt godvilje kunne kalles for snø. Og så slå den til for fullt i en kjolebutikkpå Sortland, der jeg ble stående og vente utenfor et prøverom riktig lenge. Ogjulemusikken snek seg i øret, og så langt inn at jeg tok meg selv i å nynne medenten det handlet om barnet, engler, nissen eller Rudolf.

Juleklær, god mat og litt gaver hadde fåttplass i bilen før jeg var på vei hjem. Det er sentrale ingredienser i enordentlig norsk jul, og det er dette vi bruker adventstiden til å planlegge,hamstre og dele ut.

Advent og jul er en glidende overgang, Og det eneste somikke er lov i adventsstiden er vel åpne gavene, for julemiddagen, julekakene ogjulepynten har vi tatt i bruk tidlig i adventstiden, lenge før det er jul. Detsies at adventstiden er ventetid, men det eneste vi venter med er å åpnegavene, og selvsagt kommer ikke selve julaften, den 24. desember før denkommer, men det meste som hører julen til at vi smakt og spist i hele desember.

Det er sånn det er, og det er egentlig ikke noe å verken irriterer seg overeller akke over. Men det er verdt å reflektere over at det er en virkelighetsom står i stor kontrast til de bibeltekstene som møter oss i kirken i adventstiden.For i de bibeltekstene som hører kirkeåret til, så er det fortsatt ganskesynlig at adventstiden en gang var kirkens andre fastetid. I kirken eradventstiden, i likhet med fastetiden, en forberedelsestid der man forberederseg lite materielt, men først og fremst åndelig.

For i kirken handler fastetiden om å forstå han som kommer.Hvem er dette barnet? Hvorfor er han så spesiell. Hav betyr han for oss. Og i dag er det dommedag og oppstandelsen sommøter oss i søndagens bibeltekster.

Jesajateksten bærer overskriften ”Det nye Jerusalem”. Og deinnledende ordene: Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord” (Jesaja 65, 17) gir nokfor enhver kristen assosiasjoner til det vi ofte kaller for himmelen. Og detsom beskrives er et sted med glede og fryd for både Gud og mennesker, ingenskal huske det onde som har vært og ”Aldrimer skal det høres gråt eller klageskrik i byen” (Jesaja 65,19b).

Teksten fra det 1. brevet til korinterne er hentet fra etkapittel som bærer overskriften ”Oppstandelsen” og er en iherdig bekreftelsefra Paulus på troen om ikke bare sjelen og ånden, men også kroppensoppstandelse, riktignok ikke den kroppen vi kjenner i dag, men en himmelskkropp (1. Kor 15, 40), som han også kaller en åndelig kropp (1. Kor 15, 44) enuforgjengelig og udødelig kropp (1. kor 15, 54). Men samme hvordan denneoppstandelseskroppen blir, så blir det hvertfall en oppstandelse, og Paulus tari dette kapittelet et oppgjør med noen kristne i Korint som sier at det ikkefinnes en oppstandelse. Det er tydelig at da er hele troen meningsløs forPaulus. For hvis de døde ikke står opp,er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårtbudskap tomt, og dere tro også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (1.Kor15, 14-15a)

Også er det evangelieteksten fra Lukas, som er en del av enlengre tekst der Jesus sanker om de ”tider som skal komme”. Og forut for vårtekst har han nevnt både villfarelser blant de kristne (Lukas 21, 8), naturkatastrofer(Lukas 21, 11), forfølgelser (Lukas 21,12) Jerusalems ødeleggelse ( Lukas 21, 20ff, tegne i sol og måne som skaperdødelig redsel og gru (Lukas 21, 25f) før vi kommer til vår tekst i dag, sommest av alt handler om å være forberedt, ikke la seg sløve, men være forberedtså man kan ”Bli stående for Menneskesønnen (Lukas 21, 36b)

I den teologiske faglitteraturen er det vanlig å mene at Lukasevangeliet er skrevet etter år 70. Ofte anslår man mellom år 70 og 85. Detbetyr at de første leserne hadde allerede opplevd mange av disseendetidstegnene. Det hadde vært regulær krig mellom jøder og romere fra år 66og hvertfall fram til år 70 da Jerusalem, ble beleiret, og tempelet brent. Ogjøder ble både korsfestet og solgt som slaver etter dette. De kristne hadde allerede mange steder opplevdå være forfulgt av både jødiske og romerske myndigheter, at det tidlig i dekristne kirke fantes lærevillfarelse vet jo bl.a fra Paulus 1. brev tilkorinterne der Paulus tar oppgjør med kristne som ikke tror på oppstandelsen.

De første leserne av denne evangelieteksten leste nok derforikke teksten som en beskrivelse, en profeti av en fjern framtid, men som enbeskrivelse av den situasjonen de levde i her og nå. Endetiden vær nær, enholdning som også Paulus avslører når han skriver til korinterne: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skalikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått på et øyeblikk, ved detsiste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet,og vi skal bli forvandlet.” (1. kor 15,51f). En rimelig tolkning av denne teksten er at Paulus regnet med at allesom levde den gangen, ikke skulle dø før Jesus kom igjen. Det gjaldt å væreklar.

Og det er jo dette alle dagens tekster handler om: Detgjelder å være klar, for Jesus skal komme igjen, det skal holdes dom, og det skalkomme en ny himmel og en ny jord som kan beskrives som himmelsk. Det gjelder å være klar. Ikke la seg skremme.Ikke la seg lokke eller trues bort fra den troen som skaper er frelsesveien. Oghan som er vår frelser, er jo nettopp det barnet som vi venter på nå iadventsstiden.

Det gjelder å være klar. Selv om Paulus tok feil, og alle ihans generasjon døde uten at Jesus kom igjen. For det er vår tro at en gang skalJesus komme igjen, det skal holdes dom, og det skal komme en ny himmel og en nyjord.

Det er sagt mye uklokt om himmel og fortapelse. Og dommen ogfortapelsens mulighet har blitt malt ut i bilder som det knapt er dekning for iSkriften. Og jeg er av hjertet overbevist om at ingen blir en god kristen av åfrykte dom og fortapelse. Men like fullt så er det viktig at vi snakker omdenne delen av vår tro. Og det er viktig særlig av to grunner:

Den første grunnen er at mange andre, og langt mer spekulativekrefter, snakker om dette. Mitt inntrykk når jeg snakker med voksne ogkonfirmanter er at mange godtar den virkeligheten som Åndenes makt og liknendeprogrammer og medium forteller om. Og det er en ganske så kommersiell geskjeftder jeg vil mene man tjener penger på menneskers redsel. Og kanskje er det slikat siden kirken har vært så stille om døden og oppstandelsen, og om deåndskrefter som herjer rundt døden og livet, så har vi nærmest dekket borde forandre åndsmakter og forklaringer. For meg er det lett ubegripelig at det forveldig mange mennesker synes enklere å tro på det jeg kaller spøkelser enn påJesu oppstandelse fra de døde. TV-serier har fått bli det fremstesannhetsvitnet, kanskje fordi vi som kirke har sviktet i å snakke tydelig omhva som skjer når vi dør, og hvordan.

Den andre grunnen handler er at vi, som alle andre, skal dø.En dag skal jeg møte dødens grense. Og da må vi være forberedt. O, bli hos meg er en av de mest bruktesalmene i en begravelse. Der synger vi så kjekt i det ene verset:

Hvor er veldødens brodd? Jeg frykter ei.
Du som har seiret,Herre, bli hos meg!

Sånn er det for de færreste. Døden vil sjelden være helt utenbrodd. Noen ganger en lettelse, men sjelden helt uten brodd. Men jeg lar megstadig overraske av hvor forskjellig forberedt kristne mennesker er på døden.Men himmelhåpet for noen er en ressurs i møte med døden, en styrke, en fast trosom gjør at døden an møtes med en slags trygghet. Så virker det som døden forandre kristne nesten kommer som en overraskelse. At kristentroen nesten mest avalt har vært en livsform og tro for denne siden av evigheten, med lite utsikttil den andre siden. Jeg tror det er viktig at vi som kristne holder oppe bådedommen og himmelhåpet. For oss selv, men også når vi

forteller om vår tro.

For kjære menighet, til forskjell fra ateistene, så har vi etevighetsperspektiv. Og det evighetsperspektivet er gitt oss av barnet som viventer på. For han skulle oppstå fra døde og vise oss veien til himmelen. Slik vi synger det i en av våre julesalmer:

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir ensann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på LYS VÅKEN gudstjeneste, 27/11-11, Myre kirke

2011-11-29T10:02:00.001+01:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas idet 4. kapittel:

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Slik lyder Herren ord.

Ganske mange av dere som er på denne gudstjenesten har faktisk sovet her i kirken i natt. Og i går så var det en del av dere som fikk utdelt deres egen Bibel. Og gjennom et lite døgn her i kirken, og ved å få deres egen bibel, gjennom det vi har gjort sammen her i kirken og denne gudstjenesten så har dere blitt mer kjent med kirken, og enda viktigere: med Jesus.

I går, da dere hadde fått utdelt bibler, så sa jeg: Hvis dere setter den i hylla for å samle støv, så skjer det ingenting. Hvis dere åpner den og begynner å lese, så vil du bli bedre kjent med Gud.
Og sånn er det hver gang vi åpner en Bibel og leser, da blir vi bedre kjent med Gud. Også er det jo sånn at noen bibelhistorier er morsommere enn andre, noen er mer dramatiske, noen tekster er mer poetiske og noen er faktisk viktigere enn andre, hvis man skal forstå hele Bibelen. Og dagens tekst, den teksten vi akkurat leste er faktisk ganske viktig.

Den er viktig fordi den sier hva Jesus vil. Talen kalles ofte for Jesu programtale. Og det han gjør til sitt program er en tekst fra det gamle testamentet om at de fattige skal få høre det som er godt for dem, fanger skal få frihet, blinde skal se , undertrykte løftets opp…ja det skal rope ut et nådens år.
NÅDE er et viktig ord i kirken. Nåde er å få noe uten å ha fortjent det. Og det er det som er fint med Gud, sånn Jesus viser oss Gud, at han gir oss ting ufortjent. Når vi får tilgivelse hos Gud, når Gud sender mennesker for å trøste andre, for å kjempe mot urettferdighet eller hjelpe de fattige, så er det ikke fordi man har fortjent det. Men fordi Gud er glad i oss. Det er det som er så bra med Gud, vi må ikke fortjene det vi får, vi får det fordi Gud elsker oss.

Jesus sier om seg selv at han vil hjelpe de fattige, de som er i fengsel, de som er syke og de som er undertrykte. Og vi som er døpt, og derfor kaller oss kristne, vi skal likne på Jesus. Derfor skal vi hjelpe de fattige, de som er i fengsel, de som er syke og de som er undertrykte. Ikke fordi de fortjener hjelp, men fordi Gud elsker dem, uansett.

Da jeg ble prest, så fikk jeg denne puta av noen jeg hadde vært søndagsskolelærer sammen med. Og de sa at denne puta skulle minne meg på at jeg, som alle kristne, skulle gå ut i verden, fortelle og vise frem Guds kjærlighet. Og det er det denne teksten minner oss om. Jesus hadde en stor oppgave, som vi skal få herme, gå ut, fortelle og vise verden Guds kjærlighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

22.s.e.pinse Alterinnvielse og "Søndag for de forfulgte"

2011-11-14T21:32:00.001+01:00

Denne søndagen var ganske spesiell i Alsvåg kirke. Et nytt alter, tegnet av Rolf Hermansen, ble tatt i bruk i Alsvåg kirke. Alteret må regnes som et slag punktum til de endringene som fulgte med restaureringen av kirken (selv om det gjenstår noen endringer av mindre art). I Den norske kirke finnes det ingen liturgi for innsettelse eller innvielse av et alter. Og det gjenspeiler nok den "ikke-reflekterte" holdningen i vår kirke til alteret. Selv om dette må sies å ha endret seg noe med den nye gudstjenestereformen. Men man kunne liksom ikke bare ta ibruk et nytt alter med en lett henvisning under kunngjøringene...forøvrig har vi et nytt alter fra idag.

Samtidig med dette var det markering av "Søndag for de forfulgte". At tekstene med åpenbaringen av Guds navn og Areopagos talen som inkluderer et alter for en ukjent Gud, var dagens tekster, gjorde dette spennende.

Under finner du det som ble vår "innvielsesliturgi" for nytt alter. Og prekenen som ble holdt denne dagen:

Bildene er tatt i ettertid og "lekt med" i den artige app`en "Instagram" .

Alterinnvielse

Preludium: Musikkonfirmantene synger ”Gi oss lys” mens det nye alteret dekkes med lys og brød/vin. De nye alterlysene tennes med ild fra det "gamle alteret".

”Alter” av Halldis Moren Vesaas leses av Hilde Hansen.

Liturgen ber: Himmelske Far. Noah bygde et alter og ofret til Deg da han var blitt frelst fra vannmassene. Jakob reiste et alter for Deg i Betel, stedet der han så engler stige opp og ned fra himmelen. Moses bygde altre for Deg i ørkenen, og folket bygde et alter for Deg i Jerusalems tempel. Den samme by der Din Sønn ofret seg for våre synder, så vi - Gud og mennesker, himmel og jord - skal kunne ha fellesskap. Vi og alle verdens kristne samles rundt Ditt alter til fellesskap med Deg, i bønn og brød og vin. Velsign dette hus, og dette alteret og alle vi som søker Deg her. La oss finne Deg her, og la dette bordets gaver utruste oss til tjeneste for Deg og vår neste.

Menighet: Amen

Salme: Kom, la oss samles ved Guds bord....

Preken:

Lesetekster: Apg. 17,22-32 og Joh. 12,44-50

Det står skrevet i 2. Mosebok i det 3. kapittel (vers 11-15)
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

I dag er det to ting som skjer her i Alsvåg kirke. Vi har innviet et nytt alter til bruk i denne kirken. Lokalt er det en kirkehistorisk begivenhet. Og samtidig vi markerer vi ”Søndag for de forfulgte”. En årviss dag i vår menighet, som minner oss på de kristne brødre og søstre i verden som forfølges for din tro.

På denne dagen møtes vi av tre bibeltekster, to av dem bør være godt kjent av alle som mener å kunne den grunnleggende bibelhistorien: Gud som åpenbarer sitt navn - Jeg er - til Moses, og Paulus sin Areopagostale. En mønstertale for misjon.

Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

I møte med de atenske menn kunne Paulus forkynne om Gud, verdens skaper og dommer, som gir sin egen sønn – Jesus - som menneske til verdenen for å frelse verden. Den samme Jesus som i Johannesteksten kan si:

For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Faderen som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. Og jeg vet at det han vil med sin befaling, er evig liv.

Hvis det er et ord som kan holde disse tre tekstene, ”søndag for de forfulgte” og det nye alteret sammen, så er det ordet TILBEDELSE.

Så hva bør sies om tilbedelsen:

Tilbedelse og tro:
Tilbedelse og tro hører sammen. Dette Gudshuset, dette alteret, denne gudstjenesten har dypest sett verken en kulturell eller terapeutiske hensikt. Huset og alteret er reist for å gi menneskene et sted å tilbe Gud. Gudstro uten tilbedelse trenger ingen menighet, det trenger kun museumsvoktere og vaktmestere. For verden forfulgte kristne er nettopp det å tilbe livsfarlig, men likevel viktig. Mens for oss, som kan tilbe når vi vil, så er tilbedelsen noe vi kanskje ofte prioriterer bort. Til fordel for en tur, eller til fordel for å sove, klippe plenen, måke snø eller besøke familie. Jeg tror ikke på dårlig samvittighet som medisin for å få flere til kirken. Ikke tror jeg at mange vil komme på grunn av dårlig samvittighet, og ikke tror jeg vi blir bedre kristne av dårlig samvittighet. Men jeg synes det er en tankevekkende, og skal få være tankevekkende, at noen kristne er villig til å risikere fengsel og kanskje livet for en gudstjeneste.

Vi vet hvem vi tilber:
De atenske menn hadde til og med reist et alter for en ukjent Gud. Kanskje var det et uttrykk for en GudsFRYKT, med vekt på frykt. At det skulle finne en Gud de ikke kjente, som ville straffe dem hvis han ikke fikk offer. Her i Alsvåg kirke er det ikke reist et alter for en ukjent Gud. Vi har reist et alter for den treeninge Gud. Den Gud som møter Moses og forteller sitt navn: Jeg er. Den Gud som åpenbarer seg blant oss som menneske og bar navnet Jesus, den Gud som fortsatt virker iblant oss, slik Sønnen lovte ved den Hellige Ånd. Det er ikke en ukjent Gud, men en kjent Gud. Og i motsetning til de atenske menn så er det ikke rom for flere Guder i vår tro. Det finnes kun en Gud, og det er han vi tilber ved dette alteret.

Vi vet hvilken Gud vi tilber. Men jeg tror at den allmenne kunnskapen om bibelhistorien og hva kirken tror, har ikke vært så lav på flere hundre år. Færre kan sin bibelhistorie, og enda færre kan si troslære. Det er viktig at vi som kirke, som foreldre og som kristne er vårt ansvar bevisst og lærer de som vokser opp, men også voksne som er nysgjerrige, i bibelhistorien og i vår kirkes tro. Troen har et innhold som må læres videre. Og legg merke til at jeg ikke sier at dette er skolens ansvar. Dette er vårt ansvar, vi som kirke og vi som kristne foreldre må lære barna den tro som vi har døpt dem til.

I år har vi fått en ny bibeloversettelse. La det bli en inspirasjon til å gyve løs på de gamle tekstene på nytt. Bli kjent med og al deg utfordre av den boka som har formet både mennesker, samfunn og tro hos oss i over tusen år.

Vi frykter ikke Gud:
De atenske menn hadde kanskje reist et alter til en ukjent Gud av frykt. Men vi behøver ikke frykte Gud. For Gud har forsont seg med menneskene. De første kristne ble møtt med ondsinnende rykter om at de ofret små barn i gudstjenesten. De ble møtt med historier om at de drakk blod, noe som kanskje ikke er så rart siden den mest hellige handling i kirken liturgi er å feire nattverd, der vinen omtales som og forstås som Jesu blod. Men den Gud vi tilber han trenger ikke offer. Han ofret seg selv. Derfor er ikke dette alteret, eller noe kristen alter et offeralter. Ingen skal slaktes for å tilfredsstille en blodtørstig Gud. Det vi ofrer ved et kristent alter er våre bønner, vi ofrer tilbedelse.

Tilbedelse som grenseløs og tidløs
Den kristne tilbedelsen skje på mange språk, til mange slags melodier og på ulike måter. Ja, selv innenfor vår kommune, så finnes det merkbare sprik i hvordan tilbe den treenige kristne Gud. Vi kristne klarer å være uenig om så mangt. Og ulikeheten spenner fra detaljer til store og viktige trosspørsmål.

Men det hindrer oss ikke i å tenke at grunnleggende sett så er det en kirke i verden, Guds kirke. Og alle kristne tilber den samme Gud, hver ut fra sin innsikt og sin tro. Men vi deler den samme bibel, den samme trosbekjennelse, det samme Fader Vår. Vi tror alle at vi tilber den Gud som navngir seg selvsom ”Jeg er” ovenfor Moses, den Gud som blir mennesket Jesus, han som med frimodighet kan omtale Gud som sin Far. Den samme Gud som Paulus vitner om for de athenske menn.

Og i et fengsl i Iran, kjøre menighet, sitter det en som deler vår tro. En som i likhet med oss bøyer kne for den treeninge Gud. Han heter Youcef Nardakhani, og han er pastor. For litt over et år siden, i september 2010, ble han dømt av en lokal domstol i byen Rasht i Iran for APOSTASI – frafall fra Islam. For Nardakhani er ikke født i en kristen familie, men i en muslimsk familie. Dommen er siden, i juni 2011, opprettholdt av Iransk høyesterett. Og fire ganger har Nardakhani nå nektet å frasi seg sin kristne tro, og nå er han i reel fare for å bli henrettet. Mange har engasjert seg for Nardakhani, og nå trenger han at du engasjerer deg. DU må engasjere deg som en borger som tror på menneskerettigheter, derfor så inviterer jeg deg til å skrive under på et appellbrev til den iranske ambassadøren i Norge. Appellbrevet har følgende tekst:

Å dømme Nadarkhani til døden på grunn av hans religion er et klart brudd på hans religionsfrihet og bryter internasjonal og iransk lovgivning.

Derfor oppfordrer jeg respektfullt Deres eksellense til å overbringe denne beskjeden til regjeringen i Iran: Annuller Youcef Nadarkhanis dom, og løslat ham umiddelbart! Takk for din oppmerksomhet i denne viktige saken og for at denne meldingen blir oversendt iranske myndigheter.

Med vennlig hilsen

Du kan skrive under etter gudstjenesten, gi det til meg, så skal jeg sende det til ambassaden på mandag. Mange menigheter vil gjøre det samme i dag. Og forhåpentligvis vil de iranske myndigheter skjønne at Nardakhani kan ikke henrettes i det stille, uten at noen bryr seg.

Alle burde kunne skrive under på dette, helt uavhengig av tro. Men som en kristen bror og søster vil jeg også oppfordre deg til å be for Youcef Nardakhani, kona hans Fatemeh og deres to barn. Kanskje er det ikke lett for deg å be. Men alle kan knippe sine hender og be den enkle bønnen: Jesus, pass på Nardakhani, kona hans og barna. Gi dem styrke. Amen.

Tilbedelse som fellesskap
Nardakhani leser den samme Bibel som oss, han ber det samme Fader Vår, han ber til den samme Gud. Nardakhani kaller Gud, slik vi gjør, for sin Far. Og det gjør oss til søsken. Tilbedelsen skaper fellesskap, troens fellesskap, her i Alsvåg, i Norge, men også i verden. Alle vi som har funnet den Gud de athenske menn ikke kjente, alle vi som bøyer kne for han som er ”Jeg er” og Hans Sønn og Den Hellige Ånd, vi er bundet sammen i et søskenfellesskap.

Derfor passer det på en dag som denne å minne hverandre på at et alter ikke bare skaper fellesskap mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord, men det skaper også fellesskap mellom de mennesker som kneler for den samme Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Er Gud sint på oss? - Bots- og bededag

2011-10-30T13:11:00.003+01:00

Lesetekster:

Jesaja 59, 1-4 og 8-9

Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
og hans øre er ikke for tungt til å høre.

2 Nei, det er skylden
som skiller dere fra deres Gud.
Syndene deres skjuler ansiktet hans
så han ikke hører dere.

3 For hendene deres er tilsølt av blod
og fingrene av skyld,
leppene deres taler løgn,
og tungen mumler svik.

4 Ingen stevner til doms med rette,
og ingen fører sak på ærlig vis.
De stoler på tomhet og taler løgn,
de unnfanger urett og føder ondskap.
8 Fredens vei kjenner de ikke,
det finnes ingen rett i fotsporene deres.
De lager seg krokveier,
den som går der, kjenner ikke fred.

9 Derfor er retten langt borte fra oss,
rettferdighet når oss ikke.
Vi håper på lys, men se, det er natt,
på lysglans, men vi går i mørke.

Matteus 3, 7-12
7 Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? 8 Bær da frukt som svarer til omvendelsen! 9 Og tro ikke at dere kan si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. 10 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.
11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Prekentekst: Hebreerne 3, 7-14

Det står skrevet i brevet til Hebreerne i det 3. kapittel:
7 Derfor, som Den hellige ånd sier:
I dag, om dere hører hans røst,

8 så gjør ikke hjertene harde
som under opprøret,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.

9 Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger
10 i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.

11 Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!
12 Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. 13 Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 14 Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen.

Kjære menighet.

Øverst på mitt ark idag står det første jeg tenkte etter å ha lest dagens tekster når mine forberedelser begynte: Er Gud sint på oss?

Det er bots- og bededag. Og vi samles til gudstjeneste som inneholder en lang bønn om bot og bedring, bokstavlig talt. Og vi samles til allment skriftemål. Det er dagen da det settes ord på, og det males ut at jeg og du, er syndere. Det er dagen da det er rikelig grunn til å finne seg selv og sitt liv, ikke i kirkens heltegalleri, men i Bibelens ord og vendinger om synd.

Vi leste fra Hebreerne som litt løselig siterer Salme 95 fra GT når det står:
Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger
10 i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.

11 Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!

Vi leste Johannes sin tiltale til den religiøse eliten, og det er vel fare for at det er oss han ville sagt det til idag.

«Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?

Og vi leste fra Jesaja:

Nei, det er skylden
som skiller dere fra deres Gud.
Syndene deres skjuler ansiktet hans
så han ikke hører dere.

3 For hendene deres er tilsølt av blod
og fingrene av skyld,
leppene deres taler løgn,
og tungen mumler svik.

Det er kraftig kost. Og jeg lurer på: Er Gud sint på oss? Er vi ferdig bedømt og fordømt av en allmektig Gud som ser alt. Selv tanker i den mørkeste krok av vår sjel. Selv de minste gjerninger vi ikke ser? Eller er det kun de stor og grove feil, som legges fram for dom på en dag som dette?

Hvor ble det av kjærlighetens Gud? Hvor ble det av nåden? Hvor ble det av han som tilgir og lar oss starte på nytt? Hvor ble den av den Gud som vi bøyer kne for, ikke i angst og age, men av kjærlighet og respekt?
Men det er kjærlighetens Gud som taler i disse tekstene. Guds dom over synden er en side av Guds forsoningsprosjekt som aldri kan oppgis. At vår synd påpekes, minner oss om at her skal det ikke lekes, men prekes sant om vårt liv og vårt ansvar. Det er kjærlighetens Gud som har tatt ordet:

Vi leste nemlig fra Jesaja:
Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
og hans øre er ikke for tungt til å høre.

Og det enkle forhold at både Hebreerteksten og Matteusteksten kaller til omvendelse viser jo at det er håp. Var det ikke håp, så ville omvendelseskallet framstå merkelig.

Gud raser over våre synder, fordi han elsker alle mennesker. Min synd skaper smerte, nød og lidelse hos min neste. Og hvis Gud virkelig elsker min neste, så ødelegger min synd også mitt forhold til han. Det er som å se et av sine barn, være slem med sine søsken. Man elsker dem alle, men foreldrekjærlighet vil jo drive en til å handle, ikke bli passiv. Det er ikke sånn at vi ikke vil gripe, fordi vi elsker den som mobber eller slår. Vi vil gripe inn, nettopp fordi vi elsker begge to.

Bots- og bededag handler om det helt grunnleggende forholdet i vår kristen tro: Gud holder oss ansvarlig for våre liv.

Vi leste fra Hebreerne:
12 Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. 13 Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 14 Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen.

Dette er en oppfordring fra Hebreerbrevets forfatter. En påminnelse, om omvendelsens daglige og kontinuerlige karakter. Selv om dåpen er en engangs hendelse i våre liv, og korset en engangshendelse i Jesu liv, så er begge deler også en prosess i både vårt, Guds og verden. Gud slipper ikke oss, men vi kan slippe Gud. Gud forlater ikke oss, men vi kan forlate Gud. Gud slutter ikke å vise nåde, men vi kan slutte å gå på nådens vei.

Syndserkjennelse kan bli en destruktiv øvelse. Det er ikke slik at all syndserkjennelse er av det gode. Og Hebreerbrevets oppfordring om å oppmuntre hverandre til å stå i omvendelsen, har ofte blitt praktisert med både uvett og lite kjærlighet. Men verken for oss som mennesker eller som kirke finnes det noen annen mulighet enn å prøve på nytt.

Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Syndserkjennelse, og syndsbekjennelse kan lege det som er såret, reparere litt av det som er ødelagt. Kanskje blir ikke den knuste vasen hel igjen, men limt sammen, og på et underlig vis litt stygg pen å se på. En relasjon mellom to mennesker kan bli sterkere når en våger å si. Jeg tok feil. Jeg gjorde deg ondt. Kan du tilgi meg?

Men like viktig, min synderkjennelse kan hjelpe meg å se de destruktive spor i mitt liv. Hjelpe meg å se der hvor jeg pleier å velge feil. Og på den måten bevisstgjøre meg på hvor utfordringene i mitt liv er å finne.

Og til slutt: Syndserkjennelse, og bekjennelse, hjelper meg til å se at Gud er Gud, og jeg er bare et menneske. Det er ikke Gud som er ”problemet”. Det er ikke Gud som gjør det vanskelig ved å kalle ting ved sitt rette navn: Synd. Men det er jeg, som ved min synd, hver dag er avhengig av Guds nåde. Derfor er det mye trøst i verset fra Jesaja:

Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
og hans øre er ikke for tungt til å høre.

Vi kan ikke strekke ut Guds hånd, det må være Hans valg. Men vi kan gi lyd fra oss. Vi kan la bekjennelsen, og bønnen om nåde passere våre lepper, så Gud kan høre og rekke ut sin frelsende hånd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

16. søndag etter pinse, Eldres kirkesøndag

2011-10-02T13:31:00.000+02:00

Lesetekster: 1. Kongebok 17, 8 -16 og Paulus brev til galaterne 5, 25 – 6,5

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel

24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. 25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt 6, 24 -34)

Slik lyder Herrens ord.

Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? (matt 6, 25) Man må kanskje være Gud for å si noe sånt.

For er det ikke dypt menneskelig å bekymre seg? Ja, er det ikke rett og slett nokså fornuftig. For er det ikke slik at hvis vi alle var like passive som blomsten på marken og ventet på klær fra oven, så ville vi alle ha vært nakne. Hvis ingen av oss bekymret oss for hva vi skulle spise og drikke i morgen, så ville vi trolig vært fryktelig sultne alle mann. For hvem har vel noen gang blitt mett av å ligge på kne og be. Selv munkene måtte ha to faste punkt i livet for å brødfø seg: be og arbeide.

Jesus sier at ingen kan tjene to herrer, Gud og mammon. Men det er vel nettopp det vi får til, eller hvertfall prøver, her i rike Norge. Den treenige Gud på søndagen og på fritiden, og Mammon mellom 8 og 4. Den treeninge Gud i menighet og frivillig innsats, og Mammon hver gang det handler om politikk, olje og ressursforvaltning. Vi er en herlig uhellig flokk som danser rundt både korset og gullkalven. Vi ønsker oss en nådig Gud, men selv stiller vi med krav om renter til våre omgivelser.

Men vi har ikke gitt opp evangeliet. Vi liker nådeordene, og tidvis så ligger det til og med en særegen glede i det å bli tuktet av Guds ord også. For det er så sterkt, så vakkert disse ordene om å elske sin neste som seg selv. Det er så sterkt å bli konfrontert med maktesløsheten i eget liv. Det er så kraftfullt når vi kan kjenne på en kjærlighet som vi aner kunne forandre alt. En kjærlighet som ville gjøre oss som er her i dag til mer enn naboer eller sambygdinger, men som faktisk ville gjort oss til søsken i samme Farshus. En kjærlighet som ville gjort de som lider og undertrykkes, her og i andre land, søsken som jeg ikke kunne unngå å dele med, kjempe for, stå opp for. En kjærlighet som ville skapt andre liv og andre prioriteringer. Som ville gjort andre ting viktig, som ville gjort andre mennesker viktig, og at alt dette ville springe ut av vår gudstro. Alt dette ville startet, sluttet og stadig kranset rundt korset, mens gullkalven fikk stå i fred.

Jesus var ingen diplomat. Han ba oss ikke ta hensyn til våre fiender, men elske dem. Han ba oss ikke huske på Gud, han ba oss elske Gud av all vår kraft. Og det er gjennomgående i Jesu forkynnelse at det materielle, vår bekymringer for mat, klær og rikdom er til hinder for det viktigste - vårt gudsforhold. Og derfor er det også til hinder for vårt forhold til vår neste, for når jeg, mitt og mine blir viktigst i mitt eget liv, da blir det mindre plass til deg, ditt og dine, og enda mindre til de dere ute, deres behov og deres nærmeste. Og dermed er vi i gang med det som er mennesket ursynd: å være innkrøket i seg selv, der det jeg ser aller best er min egen navle. Og når navlen er det vi ser best, da får takknemligheten visne og bekymringene vokse.
Det er rett og slett veldig sjelden vi ærlig og av hjertet kan synge slik vi sang i salmen før preken: Sørg du for meg, Fader kjær, jeg vil ikke sørge, ikke mer bekymret her om min framtid spørre. Sørg du for meg all min tid, sørg for meg og mine, Gud. allmektig, nådig blid, sørg for alle dine. (NOS 303)

Dagens bibeltekst er en del av det som kalles for Bergpreknen i Matteusevangeliet. Det har nok aldri vært holdt som en sammenhengende preken av Jesus, men det er en samling av Jesusord som holder fram det sentrale i Jesu forkynnelse. Og det er ingen liberalisering av Moseloven Jesus legger fram. Tvert imot kan det virke som han strammer grepet. Han strammer grepet på den måten at fokuserer det sentrale – forholdet til Gud, og hvordan gudsforholdet skal prege forholdet til vår neste. Det er ikke nok å være lovlydig, man skal elske, både sin Gud og sin neste. Også skal man altså ikke bekymre seg for sitt eget i tillegg. Det kan bli mye å leve opp til dette.

En nøkkel til å forstå dagens tekst ligger nok i et lite vers, rett før dagens prekentekst: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6, 21). Hvor har du hjertet ditt? I dine ting? I ditt eget? Eller i ditt forhold til Gud og nesten? Det handler om hvem du vil være. Hva skal være overskriften når historien om ditt liv skrives? Prester og eldre har et felles privilegium, som også kan være ganske tungt. Og det er de mange begravelsene. Og den som er ofte i begravelser får høre mange minnetaler, livets raske oppsummering. Og for meg er disse minnetalene en stadig påminnelse om hva som er viktig i livet. Det er ikke penger og makt som skaper de viktigste minnene eller den dypeste sorgen. Det er omsorg man ga sine medmennesker, kjærlighet men ga til sine omgivelser, tiden man delte med sine medmennesker, oppgavene og byrdene man valgte å bære.

En annen nøkkel til å forstå dagens tekst ligger i ordet tro. For det er tro det handler om når Jesus utfordrer oss til å stole på Guds omsorg. Stole på Guds omsorg. Det er en god forklaring på hva det betyr å tro. Stole på Gud, regne med Gud, ikke bare i evigheten, men i den daglige omsorg. Det er denne daglige tilliten som er så vanskelig. Det er ikke så vanskelig ytre sett å være en av de troende. Det som er troens prøve, og der vi er mange som kjemper igjen og igjen, er å stole på Gud i hverdagen. I møte med sykdom, angst, død, men også i hvordan vi forvalter vår rikdom, vår kropp, vår tid, våre relasjoner.

Og det er nettopp her, i de daglige valg, i de daglige utfordringer, Jesus møter oss i dagens evangelietekst med ordene: Stol på meg, stol på at jeg er der, også i hverdagens mas og strev, midt i hverdagens bekymringer.

Det er nok sant at vi alle ville gått nakne hvis vi ventet på klær fra himmelen. Og vi ville kanskje vært sultne hvis vi ikke ofret morgensdagens mat og drikke en eneste tanke. Men så er kanskje ikke det hovedpoenget. De kristne kan godt håndtere både penger og materielle goder. Men vi skal ikke la dem være Gud i vårt liv. Vi skal ikke være pengene, tingene og bekymringenes tjenere. Vi er Guds tjenere. Og i tro til Gud, og i kjærlighet til nesten, skal vi forvalter våre penger, våre ting og våre behov slik at våre liv tjener Gud til ære, og er vår neste til gagn. Så vil Gud ta vare på oss i både tid og evighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

14. søndag etter pinse. På tide med litt gjerninger, kjære kristne...

2011-09-18T16:26:00.000+02:00

Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18, 1. Johannes 4, 7-10.Evangelieteksten: Lukas 10, 25 – 37: Liknelsen om den barmhjertige samaritan.

Kjære menighet!

Den lovkyndige vil sette Jesus på prøve. Han går rett til kjernespørsmålet: Hva skal man gjøre for å få evig liv? Eller som kanskje vi ville sagt: Hvordan bli frelst? Dagens spørsmål er med andre ord: Hvordan blir vi frelst? Hvordan skal vi leve for å få evig liv? Og det er Jesus selv som skal svare. Kjære menighet: Svaret burde interessere oss, det er Vår Herre og frelser som skal svare på hvordan du og jeg blir frelst.

Men vi kjenner jo svaret. Vi kjenner det så godt at vi kan si det si søvne: elske Gud og mennesker, ja da jada,, bla bla…vi har hørt det før.

Og som kristne lutheranere og medlemmer av kongens – ikke kongen Jesus, men kong Haralds egen kirke, så står vi med begge beina i en tradisjon som elsker ord. Vi elsker Guds ord, og våre egne ord om Gud og synes det er flott med Guds ord om oss, hvor verdifulle vi er, men også hvor syndige vi er. Vi lutheranere er gode til å skamme oss over vår egen synd. Det er nesten vårt lille ekspertfelt i kristenheten. Og synd er fint for da kan vi yte enda flere ord, syndsbekjennelser og bønner om tilgivelse. Vi kan be Fader Vår, gå på gudstjenester og få høre lange prekener, mange ord, flere ord, og til slutt de deilige ordene i velsignelsen. Vi lutheranere er frelst ved troen alene, og det er en deilig måte å være frelst på, for det inneholder befriende få gode gjerninger, kun litt anger for våre onde gjerninger. Ord, ord, ord. Det var vel det Jesus svarte når den lovkyndige spurte hvem denne nesten var, han som han skulle elske som seg selv.

Vi kjenner liknelsen om den barmhjertige samaritan. Vi kan lese den som en understrekning av både datidens jødiske lederskap sin manglende samvittighet, og aktuelt som en plagsom påminnelse om dagens kristne sin manglende sosiale samvittighet. Vi kjenner den radikale utfordringen som ligger i det at det er en samaritan som hjelper denne nedslåtte jøden. For det forteller om et kall til å elske, bry seg ikke bare på tvers av folkeslag, men også på tvers av regelrett fiendeskap. Vi kjenner det så godt at vi nesten ikke hører hvor radikal utfordring som ligger i dette.

Men kjære menighet, tenk på alvoret som ligger i dagens tekst: ”Hvordan kan jeg arve evig liv?” er dagens spørsmål. Hvordan bli frelst? Og i motsetning til hva vår kirke ofte gjør, så peker ikke Jesus på dåp, nattverd, bibellesning eller tro. Han peker på gjerninger. Jesus peker på at man skal elske, ikke teoretiske og abstrakt med helt konkret og i gjerninger. Den kan jo godt hende at både presten og levitten hadde tenkt å be for den stakkars mannen i templet. Men det var ikke bønner som reddet mannen, nei, det var at noen var villig til å sette seg ned ved den utslåtte, stelle og vaske sår, frakte han til et sted han kunne få pleie og betale for pleien.

Dette kjenner vi igjen fra andre domstekster. For eksempel fra Matteus i det 25 kapittel der Menneskesønnen, etter sin gjenkomst i herlighet samler alle verdens folkeslag, og skiller dem til høyre og venstre og sier:

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?'Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25, 34 – 40.

Kjære menighet! Ikke løp hjem og kast deg over gode gjerninger av frykt for å stå på feil side i evigheten. Ingen blir god av å frykte fortapelsen. Kjærlighet kan ikke vokse ut av frykt. Det blir helt feil hvis vi løper gjør andre til redskap for vår egen frelse.Nå skal jeg være snill mot deg så jeg blir frelst. Det blir feil hvis vi viser godhet ikke av kjærligheten, men for å bygge opp nok gode gjerninger til å bli frelst. Godheten og kjærligheten skal vokse ut av frelsesgleden. Slik det står i dagens lesetekst: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4,10)

Men, og her synes jeg det er helt greit med et stort MEN, de fleste av oss er så godt frelst og har vært frelst lenge, så de gode gjerningene burde flyte rundt oss. I dag, som i hele september, går offeret til Kirkens Nødhjelps arbeid på Afrikas horn. Har du tenkt å gi så det svir? På vei hjem, så vil du nok passere hus og steder du et at det bor mennesker som ikke har det bra. Hva gjør du med det? Også i vår bygd finnes det mennesker som er foraktet, sett ned på, eller hvertfall oversett og plassert på sidelinjen i alle sammenhenger. Hva gjør vi med det? Jeg vil bli overrasket om det ikke også i våre bygder finnes barn som mangler trygge voksne, eller som lever med vold, rusmisbruk eller misbruk bak husets fire vegger.

Kjære menighet! Gud elsker oss, ufortjent og av nåde. Og den Gud som elsker oss, ber oss elske vår neste. Ideelt sett skulle det flomme over av kjærlighet i våre liv. I ren og skjær takknemlighet over Guds kjærlighet til oss. Men hvis du ikke føler det slik, så ta det heller som en stående ordre til deg som en kristen: Elsk din neste, tjen andre mennesker, om ikke du elsker dem, så fordi du elsker Gud.

Det er fint å lese Guds Ord, det er bra du er her i dag og skal gå til nattverd, det er flott at du ber. Men hva med å gjøre noe vanskelig for Gud. Hva med å gi så det svir iblant, til mennesker i nød. Hva med å stå opp neste gang du opplever at de sammen menneskene settes utenfor, baktales eller tråkkes på. Kan du stå opp for dere vandel og ære? Kan du foreslå at de skal få være med? Hva med den telefonen til barnevernet som du vet at du egentlig skulle tatt for lenge siden. Eller hva med hun som er ensom, og som ville stråle over med glede hvis du stakk bortom og ble en stund.

I en Ordets kirke, så trengs vi å ristes litt iblant. Luther jublet når han skjønte at frelsen er ufortjent og av bare nåde. Men når dette ikke er en nyhet, men en 500 år gammel nord-europeisk tradisjon så bør vi kanskje vekkes andre veien. Vekkes til handling, til en nestekjærlighet, en diakoni som ikke bare handler om å gi av sitt overskudd, men gi så det svir på både tid, overskudd og penger. I en kultur som avkristnes, så er det akutt behov for å vise troens relevans og dens kraft i kjærlighetsgjerninger. La vitnesbyrdet handle mindre om evigheten og mer om nåtiden. Mennesker lider i dag, og vi er kalt til å lindre, til å gi, til å elske.

Å elske sin neste som deg selv, er en slitt frase i vår kultur. Men la det synke inn på vei hjem fra kirken i dag. Elske sin neste SOM DEG SELV…det er store ting Gud krever av den som vil arve evig liv. Kjære menighet, det er på tide med litt gjerninger…

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmantpresentasjon: Å lytte til Gud ti år etter NINE ELEVEN.

2011-09-14T00:23:00.001+02:00

13. søndag etter pinse

Kollektbønn: Allmektige Gud, du som har skapt alle ting, vi takker deg for livet og for sinn og sanser som du har gitt oss. Vi priser deg for jordens skjønnhet, for liv og helse, for alt som lar oss kjenne at du er god. Vi ber deg om lyttende ører og løste tunger, så vi kan høre ditt ord, lovprise deg fra takknemlige hjerter, og vitne om dine storverk i ord og gjerning, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Lesetekst 1. Samuelsbok 3, 1-10 (Herren taler til gutten Samuel i tempelet)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 7. kapittel.

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet, og kjære konfirmanter!

EFFATA – ”lukk deg opp” sier Jesus til den døve, som i tillegg har vondt for å tale. Han kunne verken høre eller snakke ordentlig. Så kunne kanskje denne prekenen ha handlet om helbredelser, men det får ligge til en annen gang. I stede skal det handle om å lytte til Gud.

Skulle den døve høre Jesus ord, så måtte han få høre først. Og skulle ha kunne fortelle om hva Jesus hadde gjort for han, så måtte han kunne snakke. Vi leste også om Samuel. Samuel er en ung gutt som gjør tjeneste i tempelet. Han er tjener for den gamle Eli. Og når Samuel hører stemmen som roper, så spretter han opp og løper inn til Eli. Og det skjer hele tre ganger før Eli skjønner at det er Gud selv som roper på Samuel. Samuel ble en viktig profet for Gud. På Guds vegne salvet han både Saul og David som konger i Israel. Samuel lærte seg å lytte til Guds stemme.

Det er natt i tempelet når Gud taler til Samuel. Natt i tempelet betydde sikkert stillhet. Og det er gjerne i stillheten vi kan høre Guds stemme. Gud roper sjelden med ropert, han slår oss ikke i hode med noe hardt for å få oppmerksomhet, men han er der i stillheten.

Noen ganger kan vi møte Guds stemme som et skrikende brøl. Sjelden som en lyd, men for eksempel i møte med nød og elendighet. De sultende på Afrikas horn har ikke krefter til å skrike. Men bildene av døende barn, artikler med dødstall som er så store at vi ikke forstår, de er et skrik fra Gud. Den Gud som elsker, roper for å vekke vår medlidenhet som sover mett og fornøyd en middagslur.

Og akkurat nå, i min preken, så er det forhåpentligvis Gud som taler. For det er min jobb når jeg preker, å preke Guds ord. "Det var da veldig ambisiøst, Martin", tenker du kanskje. Men når jeg står her som prest, så er det ikke min jobb å dele Martin Enstads private tanker om livets små og store utfordringer, men å søke å dele med dere hva Bibelen sier til oss som er samlet her i Myre kirke i dag.

Men ofte, veldig ofte, er det i stillheten vi kan høre Guds stemme. Skal du høre Gud tale til deg, så må du oppsøke stillheten. Så vil kanskje noen ord fra et bibelvers, noe fra en preken, eller en skrikende nød du har sett bli viktig for deg i stillheten. Da er det kanskje Gud som taler til deg. Kanskje han har en oppgave til deg, kanskje han bare vil fortelle deg om tilgivelse og nåde, kanskje han bare vil gi deg fred og styrke, så du vet at han er nær.

Men det er ikke bare Guds stemme, som kaller seg for Guds stemme. Også ondskapen kan kle seg i religiøse klær. Djevelen selv kan kalle seg både prest og mullah, han kan utnytte våre følelsemessige rystelser i møte med verdens nød så vi griper til våpen i stede for gode gjerninger, han kan hviske til oss i stillheten. Satan unndrar seg ikke å forkynne hat fra de hus som er bygd for å spre budskapet om Guds kjærlighet.
I dag er det 10 år siden fire fly ble kapret i USA. To styrtet inn i ”The twin towers”, et i Pentagon, og endt landet på et jorde etter at passasjerene hadde overmannet kaprerne. Dessverre trodde nok de som kapret disse flyene at de hadde lyttet bedre til Guds vilje enn de fleste andre. I ti år har dette dannet grunnlaget for en stadig større avstand mellom den muslimske verden og vår vestlige, delvis kristne og delvis sekulære verden.

Men la meg si det høyt og tydelig til dere i dag: Verdens muslimer lengter like mye etter fred som vi. Islam er ikke en hatets religion. Muslimske fedre og mødre ønsker like mye godt, og like mye fred for sine barn, som vi som er her idag. Jeg tror ikke at Islam er sannheten, for jeg tror på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Men vi bekjenner – både kristne og muslimer at det er Guds som har skapt verden og menneskene, at Gud er den som gir liv og beskytter liv. Vi skal ikke glemme at vi alle er minst like mye formet av den kulturen vi lever i, som den Guden vi ber til. Derfor vil mange av de tingene vi reagerer på i forhold til de landene som er hovedsakelig muslimske, som f.eks forhold mellom kjønn, ikke være religionsbestemt, men kulturbestemt.

Det er ikke ti år, men kun uker, siden en mann som kaller seg kristen, valgte å sprenge vår regjering sine bygninger og drepe norske ungdommer en for en. Og hvertfall de voksne her husker terroren i Irland der kristne sto mot hverandre, og ville løse sine konflikter med bomber og vold. Om ondskapen kaller seg kristen, muslimsk eller hinduistisk. Vi skal ikke la oss lure. For den som søker Gud er ikke kalt til vold, men til kjærlighet.

I dagens kollektbønn så takket vi Gud for livet, sinn og sanser, og for skaperverkets skjønnhet. Og samtidig bar vi om lyttende ørere og løste tunger, så vi kan høre hans ord og samtidig få lov til å både takke og vitne om Gud med ord og med det vi gjør. Den Gud som møter oss her i gudstjenesten, i stillheten eller som et stille skrik fra verdens nød ber oss om å handle. Men han ber ikke om vold eller bomber. Han ber ikke om kjærlighet. Den som vil forstå Guds vilje må høre stemmen til han som kunne si EFFATA, og helbrede den døve. Han må høre det som den døve og alle andre kunne høre fra Jesu egen munn: Elsk deres fiender, [velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,] og be for dem som [krenker dere og] forfølger dere. (Matt 5, 44)

Kjære konfirmanter, kjære medkristne. La oss lytte til Guds stemme. Og la Gud stemme sende oss til en verden som trenger varme hender, lyttende ører, løste tunger og et brennende engasjement og vilje til å jobbe for den lidende verdens helbredelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Gud, vær meg synder nådig. 12.søndag etter pinse, Myre kirke

2011-09-04T14:19:00.000+02:00

Lesetekster: Jesaja 2, 12-17 og Romerne 3, 21-26Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel
9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: 10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' 14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Lukas 18, 9-14

Slik lyder Herrens ord.

Dagens tekster er en pekefinger til oss som befinner oss i kirken i dag. En klar og tydelig formaning om å huske hvem vi er og hvorfor vi er det. Vi er Guds folk, men ikke i egen kraft, men av nåde.

Jesaja skriver om at Gud en dag skal holde dom over alt som er stort og stolt. Og fariseeren i dagens evangelietekst blir en demonstrasjon, et eksempel på de store og stolte glemmer at de en dag skal ligge under Guds dom. Mens Romerbrevteksten sitt budskap, om Guds frelse, ikke ved gjerninger, men ved nåde og tro blir illustrert av den ydmyke tolleren, han som ikke hadde noe å skryte av.

Fariseerne, de var ivrige i sin tro. De var en omfattende bevegelse på Jesu tid. De hadde mye makt i det jødiske samfunnet. Men i utgangspunktet er det vanskelig å være mot hovedprosjektet deres. De ønsket å holde Guds lov. Problemet var hvordan man valgte å holde Guds lov. I stede for å søke lovens kjerne, kjærligheten, så vektla de reglene. Og de ville heller ha for mange regler, enn å risikere å gjøre bryte Guds egne regler. Derfor vektla de ikke bare den skrevne Guds lov, men også den muntlige tradisjonen ved siden av loven. Hvis vi hadde en fariseerisk holdning til fartsgrensene, så ville vi i 60 sonen, kjørt i 50, så var vi helt sikker på å ikke bryte loven. Men vi hadde nok også holdt 50 selv om vi hadde en døende passasjer om bord.
Fariseeren i Jesus sin fortelling må ha hatt en enorm selvsikkerhet når han kan be: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.'

Med tollerne var det annerledes. De var ikke særlig ansett. Og det kan virke som de kollektivt var mistenkt for å jukse med penger, kreve inn for mye, og legge i egen lomme. Tollere og syndere fungerer nærmest som synonymer i evangeliene. Tollerens bønn var lite preget av selvsikkerhet, men desto mer selvinnsikt når han bøyer sitt hode og ber: Gud, vær meg synder nådig.

***

Dagens tekst er en advarsel særlig til oss som regelmessig går til kirken. Sånne som oss, som befinner seg i kirkebenken en helt vanlig 12. søndag etter pinse, i en høymesse uten dåp, uten noen spesielle markeringer. Vi som kan liturgien. Som vet når vi skal stå og sitte, og kan salmer som andre ikke kjenner. Til oss som kan turnere ord som nåde, synd, rettferdig og hellig. For selv om vi hver søndag bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder så ligger en religiøs selvgodhet der som en fare hos mange av oss. I verste fall så ende vi opp med å se ned på andre, deres gudstro og deres bønner. For Gud, han vet vi mer om, han har vi erfart mer av, og han kjenner vi langt bedre enn De der ute i verden. Mens andre ganger får det mildere former, slik det står på en t-skjorte jeg fikk: ”Jesus elsker deg, men jeg er favoritten hans”.

Denne selvgodheten er synd. Den skiller oss fra Gud, og den er i nærheten av selve grunnsynden der vi glemmer at GUD er Gud, og vi er bare mennesker. Samtidig skal vi med glede kunne synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig. Men det er vesentlig å huske resten. Det er ikke ved meg selv, men ”i verdens frelser alt nu”. Vi er Guds folk, og vi er blitt det ved Guds nåde, ikke ved egen kraft.

Fariseeren var ikke en verre synder enn tolleren. Men han glemmer det vesentlige, at også han trenger Guds nåde. At det er Guds nåde alene, ikke alle hans lovgjerninger, hans faste eller hans tiende som frelser han.

Men la meg også si noe som går litt den andre veien. Dette fokuset på nåden alene, og mennesket synd. Har ofte i vår kirke ført til en nesten klynkende, og lite sannferdig, syndsbekjennelse. Ingenting har vært for liten til å trekke fram som synd, og ingen gjerning har fått lov å telle med som prisverdig. Mens de aller fleste av oss lever anstendige liv. Liv som er så ”kjedelige” at vi aldri ville fått være med i Big Brother. Det er langt mellom skandalene og lovbrudd i kirkebenkene. Det er nok mange som med undring registrer at aktive kristne mennesker går rundt og kaller seg syndere uten at de helt kan legge merke til så mye galt. Små ting, blir kalt synd med STORE bokstaver.

En sånn klynkende og lite realistisk syndsbekjennelse er heller ikke av det gode. Det er ikke en sann ydmykhet, det er heller ikke en sann syndsbekjennelse, tvert imot er det religiøse former som verken bygger mennesker opp eller tjener Gud til ære.

Så hvordan skal vi da finne den sunne balansen. Hvordan skal vi tenke om vår synd? Den synd som er konkret og som plager samvittigheten, den skal vi bekjenne. Vi skal gjøre opp med Gud, og med mennesker nå vi kan. Også må vi leve med at det å være menneske innebærer å ha en avstand til Gud. En avstand som må overvinnes. En avstand som bare Gud, og ikke vi, kan overvinne.

For kort tid siden hørte jeg en eldre prest på en klok måte sammenlikne synd med det å være skitten på hendene. Når du skal sette deg ved matbordet og spise, så må du være ren på hendene. Derfor må du vaske deg. Hvorfor du er blitt skitten, er ikke så interessant. Enten du er blitt skitten ved å tegne på den møkkete bilen til naboen eller ved å dyrke mat, så må du vaske hendene før du spiser.

Å være Gud, er ikke å være menneske. Å være menneske er ikke å være Gud. Det er menneskene som trenger å bli tatt imot av Gud, ikke Gud som trenger menneskene. Når vi stiller oss opp framfor Gud, med skitne hender, så nytter det ikke å insisterer på at man er ren. Hendene må vaskes. Og Gud er den som deler ut vann og såpe.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Dommen hører Herren til. Preken 5. søndag etter pinse

2011-09-03T15:21:00.000+02:00

Lesetekster: 1. mosebok 4, 8-15 ( Kain og Abel) og Romerne 14, 7 - 13

Dette hellig evangelium står skrevet hos evangelisten matteus i det 7. kapittel

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Matt 7, 1-5
Slik lyder Herrens ord

Mange omtaler kirken, kirkens menn og de kristne som dømmesyke, og det kan virke som mange mener at vi skulle ha en spesiell trang til å felle dom over andres liv.

Det er ikke alltid det føles så rettferdig for en kirkens mann. Og jeg tror mange kristne tenker, slik en godt voksen, kristen mann sa til meg for litt siden: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Men vi skal ta det inn over oss. Vi skal ta på alvor at kirken kan føles dømmende, at vi kan virke strenge og moraliserende. Det betyr ikke at vi skal slutte å holde fram hva som er rett og galt. Men vi skal ta på alvor at Jesu ord om å dømme andre er klinkende klare. Det er like galt å dømme andre, som det vi ellers kaller synd. Og vi skal ta på alvor at evangeliet er ikke det gode budskapet om enda en lov fra Gud, men budskapet om at det er nåde for syndere.

Kirken er fellesskapet av de hellige. Men de er ikke blitt hellige gjennom sine egne gjerninger, ved å være så praktfulle, men ved Guds tilgivelse. Vi som med jevne mellomrom, bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, burde mer enn noen andre vite at vi ikke er fullkomne, men at vi selv er avhengig av nåden.

Jesu ord til oss i dag holder fram dommen som et eget argument for at vi ikke skal felle dommer over andre. Og det blir så utrolig overtydelig når Jesus sammenlikner det med det å ha en flis eller en bjelke i øvet. Hvis jeg skulle vært så uheldige å få en flis i øyet, så ville jeg vært kjempenervøs, samme hvem som skulle ta i den. og er det noe som er sikkert så er det at en som hadde en bjelke i øyet, og dermed måtte være blind, slett ikke skulle få ta i min flis. Det hadde vært komisk om en blind tilbød seg å ta ut flisen i en annens øya. Og det er nesten komisk når vi, som også skal dømmes av Gud, tror at vi har rett til å innta dommersetet. Det er fortsatt en dyp kristen innsikt i utsagnet: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Denne søndagen så er det to hovedpoenger som står ved siden av hverandre. For det første: Det skal holdes dom over våre liv. Og for det andre: Dommen hører Herren til. Og siden dommen ikke bare skal holdes over alle andres liv, eller hedningenes liv, men også over ditt og mitt liv, så har vi ingenting med å felle dommer. Vi er ikke dommerne, vi er blant de som skal dømmes.
Vi er blant de som skal dømmes. Og jeg tror vi skal være takknemlige for at det da er Gud og ikke vi mennesker som skal dømme. For Gud er en nådig dommer. Selv i historien om Kain, bibelhistoriens første morder, viser Gud nåde, når Kain ber for sitt liv: Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Det er en menneskelig logikk i det Kain her sier. Og i en brutal verden så ligger det en beskyttelse i det merket som Gud setter på Kain, med løfte om at drap på Kain skal hevnes syv ganger.

For dagliglivets små feiltrinn, så er det kanskje lett å la dommen ligge. Men det er en dyp, dyp utfordring i dette budskapet om ikke å felle dommer, ja i det kristne budskapet om tilgivelse generelt når den ondskapen vi møter er stor nok. Når det ikke handler om de små synder, men når vi står ovenfor ødeleggende og voldsom ondskap, som bryter menensker ned.

I 2009 hadde VG en sak på forsiden med store bokstaver: Prest ville drepe. Og ikke bare ville han drepe, men han valgte å dra til Oslo for å lete etter konkret etter en mann som han ville lemleste. Mannen var hans datters voldtektsmann. Og når denne mannen slapp ut av fengsel, og voldtok en gang til, da bestemte presten seg for å ta saken i egne hender. Presten fant aldri den han lette etter.

Jeg er prest og jeg er far til tre barn. Jeg skjønner presten. Jeg skjønner behovet for å hevne, for å gjøre noe, i møte med ondskap som ødelegger de menneskene vi elsker aller høyest i verden. Jeg kan forstå når hatet river i oss, og vi vil se den andre straffet, lide, ja kanskje dø. Det kjennes rettferdig.

Som student hadde jeg prestepraksis på Ullersmo fengsel. Jeg møtte mange sterke historier, og mange lange dommer. Her var drapsmenn, narkosmuglere, menn dømt for både svindel og vold. Og det var slett ikke sånn at alle ville starte et nytt og bedre liv når de kom på utsiden. Det var på et merkelig vis det flotteste jeg opplevde i studietiden. Fengsel er et sted der ondskap, oppgjør, nåde og tilgivelse får veldig konkret innhold. Korset med sitt kall til oppgjør, og med sitt tilbud om tilgivelse er veldig nært virkeligheten i et fengsel.

Men et rom gjorde mer inntrykk en noe annet rom. Og det var besøksrommet. Og egentlig ikke rommet i og for seg, men en liten kasse i et hjørne, i den var det leker. Den ene kassen med leker snudde opp ned på mange perspektiver for meg. For rundt de som gjør noe galt, rundt de som for alvor får samfunnets velfortjente dom, så finnes det mennesker som er glad i dem. Barn, kjærester, ektefeller, foreldre, besteforeldre. Barn og voksne mennesker som lider sammen med den som soner.

Jesu ord: Døm ikke, handler ikke om å oppheve den borgerlige rettferdigheten i samfunnet. Den betyr ikke at fengsler skal legges ned, at bøter ikke skal gis, at domstolene ikke skal avsi si noe dommer. Hvis ikke verden skal gå av skaftet så trenger vi den borgerlige rettferdigheten som domstolene skal ivareta.

Jesu ord handler om hvordan vi møter hverandre som mennesker. At vi ser mindre på hva vi ar gjort, og mer på hva vi er i Guds øyne. Dyrebare, så dyrebare at vi er verdt å dø for. Så stor er Hans nåde at når alle en dag får se at det er sant at han lever, da skal alle bøye kne og lovprise Gud.

Amen

Gud elsker, leter og finner. 4. søndag etter pinse. Barkestad

2011-09-03T15:18:00.000+02:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

Lukas 15, 1 – 10

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

Dagens tekster handler om evangeliet i sin reneste og enkleste form. Gud elsker deg, og vil være sammen med deg. Gud elsker deg og vil tilgi deg.

Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd…? Leste vi fra Mika. Og Paulus han skriver til menigheten i Efesos, om hvordan det var Guds kjærlighet alene som hadde frelst menigheten. Frelsen handlet ikke om hva menighetens medlemmer hadde gjort eller bidratt med. Frelsen er Guds verk alene.

Det er mye trøst i i dagens evangelium. Når vi kanskje blir motløse av å ikke klare å leve vårt liv slik vi burde, når vi føler at troen liksom ikke kommer videre, eller tar oss noe sted. Når vi føler at Gud er taus. Da er dagens fortellinger gode å ha med seg.

En av de to historiene i dagens evangelietekst er kjent fra bilder og broderier i utallige kirker og bedehus. Jesus med det ene lammet på skuldrene. Jesus som den gode hyrde som har lett og funnet den ene av de hundre som hadde gått seg vill.

Den andre historien, om kvinnen som leter etter den ene mynten er kanskje ikke like kjent. Muligens fordi våre kirkekunstnere ikke helt har visst hvordan de skulle framstille Gud som en letende kvinne.

Men etter disse to historiene følger en tredje fortelling, som er veldig kjent:
Historien om den bortkomne Sønnen. Han som ber om arven mens faren enda lever, søler den bort i et vilt liv, kommer til seg selv når han er blir satt til å passe grisene. Så kommer han hjem, og ber om å få være tjener, men faren tar Han imot med fest. For det er ikke en tjener, men sønnen som er kommet hjem.

En av hundre sauer – hyrden velger å lete, en av ti mynter, kvinner velger å lete, eller en av to sønner, faren venter og tar imot med fest når Sønnen vender hjem.

Det er en påfallende forskjell mellom de bortkomne objektene – sauen, mynten og sønnen - i disse tre liknelsene.

Verken sauer eller mynter pleier vi å tillegge noen vilje til å komme bort. Mine penger roter seg ikke bort med vilje. Det er jeg, eller noen andre, som har lagt dem et sted jeg ikke finner de igjen. Alternativt kan de ha bli dyttet på og glidd bak en hylle eller falt på bakken ved et uhell. Men myntene i seg selv har aldri rotet seg bort.

Og uten å vite så alt for mye om sau, så tror jeg ikke at sauer blir borte med vilje. Men de blir borte for bonden og må finnes igjen. En sau som ikke blir funnet igjen på høsten, vet vel knapt at noen er uten å leter etter den. På sin jakt etter mat og ly har den lagt ut på vandring. Og den vet ikke at den egentlig skulle vært funnet.

Litt annerledes er de med den bortkomne Sønnen. Han vet hvor faderhuset er, og han legger med vilje på vei bort fra farshuset. I motsetning til sin bror legger han hjemmets forpliktelser og trygghet bak seg, Og Lukasoversettelsen er helt tydelig på at pengene ble sløst bort på et vilt liv. Det er nytelsen som sto i fokus.

Alle de tre liknelsene forteller om en Gud som ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Hyrden og kvinnen leter, mens faren han venter. Men alle tre ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Og alle tre feirer med glede, når den som er borte, er kommet hjem.
Selv om det er samme Gud som beskrives i disse tre liknelsene, så er det kanskje forskjellige mennesker. Mennesker som på forskjellig vis er kommet bort fra Gud.

Noen er kommet bort fra Gud ved et bevisst brudd. De har ikke ”kommet bort” de har brutt ut. Det likner sønnen som krever arven og reiser hjemmefra. Kanskje var opprøret og bruddet like mye med menigheten, familien, smale rammer og manglende glede, som mot Gud selv. Eller kanskje man egentlig hadde det både trygt og godt, men man ønsket seg mer fart og spenning. Eller man ville bestemme selv, og ikke gå rundt å lytte til pappas gode råd og formaninger. Uansett så førte det til at man la Gudstroen bak seg, og gikk bort. Man ville prøve noe annet enn faderhuset. Man ville dit ut i verden hvor det skjedde mer spennende ting.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i et slikt bilde, så er ikke Gud en ukjent. Man vet også at Gud vil noe med livet man lever. Far er kjent, farshuset er kjent, og man kjenner til hvordan livet leves der hjemme. Men man velger bevisst å gjøre noe annet.

For andre er det kanskje mer som sauen. Man ble sluppet ut i verden, uten egentlig noen klar tanke om at man burde vende tilbake til bonden, eller Gud. Man fant litt gress her og litt gress der, en flokk her og en annen glede der. Om det ble natt eller høst, så var det lite man visste om at man burde vært et annet sted. Lite visste man om at Gud ville en noe mer enn å bare gå fra tue til tue eller fra glede til glede. Hadde man truffet en annen flokk, som bonden tilfeldigvis hadde funnet før, så hadde man trolig for lenge siden funnet hjem igjen.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i dette bildet så er ikke Gud en ukjent, men at Gud vil meg noe, det er ukjent. Kanskje har jeg hørt at Gud vil meg noe, men det har fart gjennom hodet, og ikke festet seg til hjertet.

Mens for noen er det som med mynten. Og sekulariseringen av landet vårt gjør at det blir flere og flere av dem. Guds eksistens, at man er ønsket i Guds fellesskap er en helt fremmed tanke. Gudstjenester, bibelfortellinger, gudserfaringer, selv de mest overfladiske eller stemningsbaserte, som julekonserter i kirken, er fremmede erfaringer. Deres livssyn har ikke rom for Gud, og om det er rom for noe mer så er det slik at ” det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet”. Men det er umulig å vite noe særlig mer om dette. At Gud finnes, at han elsker dem, at han søker fellesskap er en genuin nyhet for dem.

Eller kanskje du kjenner deg best igjen som en av de nittini sauene som aldri ble borte, eller som en av de ni myntene som kvinnen visste hvor var, eller som den ene sønnen som ikke sølte bort arven, men ble hjemme og jobbet hos faren.

Enten man er langt borte fra Gud, eller en av de som har en Gudstro så trenger man å høre det samme. Enten man er en av de som forble hjemme, eller en av de som måtte bli funnet igjen, så gjelder det samme: Gud elsker deg. Gud vil være sammen med deg.

Og det som skiller Gud og mennesker, det som skiller oss fra den hellige Gud er vår synd, det vi har gjort galt, men Gud vil tilgi. Gud leter deg ikke opp, for så å si: nei, du er ikke bra nok. Nei, Gud leter deg opp for å være sammen med deg.

Det er kirkens enkle og grunnleggende budskap: Gud elsker deg. Gud vil tilgi. Gud vil være sammen med deg. Gud, er en Gud som tar bort skyld og tilgir synd. Gud er ikke sint på grunn av våre synder i all evighet, han vil vise nåde. Gud vil vise barmhjertighet, og kaste våre synder ned i havets dyp. (jfr dagens lesetekst fra Mika).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på Treenighetssøndagen 2011, Alsvåg kirke

2011-06-19T23:49:00.000+02:00

Lesetekster: 5. mosebok 6, 4-7 og Romerne 11, 33-36

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 3. kapittel:

Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

I dag er det treenighetssøndagen. Mange av våre merkedager i kirken markerer hendelser i Jesu liv, og kirkens liv:

• Maria budskapsdag, ni måneder før jul, Jesusbarnet blir unnfanget i Marias maga.
• Jul, Jesus blir født,
• Påske, inntoget i Jerusalem, siste måltid med disiplene og nattverden innstiftes, korsfestelse, død og oppstandelse
• Kristi Himmelfart – Jesus farer fra jorden til Gud Faders Høyre hånd.
• Pinse, disiplene får den hellige ånd og den kristne kirke blir til gjennom forkynnelse og dåp.
• Og hadde vi holdt oss med flere helgener, så hadde vi jevnt og trutt blitt minnet på sterke troshistorier og viktige personer i kirkens historie. Det eneste vi har som likner er Olsok den 29. juli. Til minne om hellige Olav, en slags bursdag for kirken i Norge.

Ja, merkedager i kirkeåret er ofte knyttet til historiske hendelser. Men ikke treenighetsøndagen. Treenighetssøndagen markerer en trossannhet. På første søndag etter pinse, denne søndagen, så ser kirken seg tilbake i frelseshistorien. Og den ser Gud som skaper – Faderen, den ser Gud som frelser – Sønnen, og den ser at Ånden, som Jesus talte om, som skaper tro, også hos mennesker og folk som aldri hadde sette eller opplevd denne rabbien fra Nasaret.

Dagens tekster gjenspeiler en utvikling i troen på vår Gud, fra sine jødiske røtter til den kristne kirkes tro på den treeninge Gud. Den første teksten vi leste er jødenes trosbekjennelse: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Det er den avgjørende bekjennelsen til troen på EN Gud, i motsetning til omverdenens tro på mange guder.

Så finnes det ingen steder i vår Bibel, der Jesus eller andre setter seg ned og utlegger treenighetslæren. Men når den kristne kirke skulle systematisere sine tanker om Gud, sette ord på sin teologi, så måtte den forholde seg til at Gud hadde åpenbart seg på ulike vis, og til hvordan Jesus omtaler Gud som sin Far, men seg selv som Sønnen og som idagens tekst som ”menneskesønnen” som er steget ned fra himmelen”, og hvordan Ånden ikke virker til å være en av Guds engler, men en del av Gud selv. Dagens evangelietekst slutter i Johannes 3, 15. Det neste verset er trolig Bibelens mest kjente og brukte vers: For så høyt har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Og dette ene verset, den lille bibel, oppsummerer ikke bare kirken tro om frelsen, men det forteller også om den treeninge Gud: Gud som elsker – Sønnen som ofrer seg – troen, som formidles av Ånden.

Så når Paulus henter opp ulike tekster fra det gamle testamentet i sitt brev til romerne, og spør: Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav han noe først, så han skulle få vederlag? Så ser nok Paulus for seg det guddommelige fellesskap mellom og i den ene Guds tre personer, selv om dogmer og læresetninger kom lenge etter Paulus.

Og det er tro og Ånden som Jesus snakker med Nikodemus om når han sier at den som skal se Guds rike må bli født på ny. Jeg er usikker på om Nikodemus er spydig, ironisk eller bare lett undrende når han spørs Jesus: Hvordan kan en som er gammel, bli født? Han kan da ikke komme inn i sin mors liv? Men Jesu svar har gjennom kirkens historie blitt forstått som en henvisning til det som skulle bli kirkens tro om dåpen: Født på ny blir den som er født av vann og ånd. Det er her det litt gammeldagse kristenordet gjenfødelse kommer til sin rett. Og kirken tror og bekjenner at det er gjenfødelse, ny fødsel som Guds barn, frelse som skjer når vi blir døpt.

For det er dette dåpen handler om. Dåpen er ikke en velsignelse, det er en frelseshandling. Dåpen er ikke først og fremst en hyggelig familiefest, det er først og fremst en kirkefest. Dåpen er ikke begynnelsen på livet, men dåpen er begynnelsen på det evige liv. Dåpen er ikke først og fremst det å bli medlem av Den norske kirke, men av Guds menighet i verden. Dåpen handler sletts ikke om å få navn, men det handler om hvordan denne som bærer dette navnet, skal leve sitt liv. Satt på spissen er dåpens valg: Hedning eller kristen. Og når vi kommer med våre barn til dåpen, eller som voksne på egne ben, og ber Gud om la den som skal døpes bli Hans barn, så handler Gud i døpen, Han lar Jesus korsdød og oppstandelse telle for den som døpes, og han gir den som døpes sin Den hellige Ånd.

Hvis man begynner å lete, så finner man treenighetsformuleringer mange steder i kirkens liturgiske liv. Men dåpen er det stedet der troen på den treenige Gud får sitt mest pregnante, tydelige uttrykk. ”Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den helllige ånds navn.” Og Jesu løfter knyttet til vann og ånd i samtale med Nikodemus kan oppsummeres i ordene som sies til alle nydøpte: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Jesu forteller Nikodemus rett og slett: Du må bli født på ny, ved å la deg døpe.

Til sist: Noen ord om fellesskap. En treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Gud er fellesskap, og han inviterer oss til fellesskap. Bilde av Gud i opphøyd og ensom majestet på tronen, i himmelens høye slott, passer dårlig på en Gud som er treenig. For en treenig Gud er i sitt vesen fellesskap.

Og Gud er et fellesskap som søker utover, og ønsker å inkludere andre. Det som binder Faderen, Sønnen og Ånden sammen er kjærlighet. Og sann kjærligheten søker utover, Og Gud søker mot sin skapning med kjærlighet. Gud ønsker å ta oss inn i sitt fellesskap.

Det er veldig lite ved sann kristen tro som minner om en ”Meg og Jesus alene – holdninger”, eller den mer moderne: Min tro er en privatsak. Nei, kristen tro er en fellesskapssak. Å tro er å gå inn i fellesskap med den treenige Gud og det er å gå inn i fellesskap med de troende – og ordene som lyder over alle døpte peker på begge deler: gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Kristen tro vokser ikke, men dør, når vi isolerer oss. Kristen tro skal praktiseres og vokse i menighetsfellesskapet.

Og til sist: Troen skal skape engasjement for andre mennesker. På samme måte som den treeninge Gud drives av kjærlighet ut til oss mennesker og hele sin skapning, slik skal vi, når vi blir en del av fellesskapet med Gud og kirken, drives i kjærlighet ut til tjeneste for vår neste.
På samme måte som vinden, som ikke synes, men som blir synlig når den blåser både hus og trær over ende, slik skal den treeninge Gud, som ikke synes, bli synlig i verden ved de troendes kjærlighet til Gud, hverandre og hele Guds skapning.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Skaperverkets dag, Speidergudstjeneste, lavvogudstjeneste

2011-06-19T23:42:00.000+02:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel.

Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
Matteus 6, 9 – 13

Slik lyder Herrens Ord

I dag, den 5. juni, så er det verdens miljødag. En dag innstiftet av FN etter FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Derfor feirer vi skaperverkets dag i dag.

Og teksten jeg har valgt i dag er trolig den mest brukte bibelteksten som finnes. Det er Fader Vår, slik den lyder i den nye bibeloversettelsen. Det er den bønnen som Jesus lærte sine disipler å be. Selv om vi kanskje synes det er vanskelig å be med egne ord, så kan vi be ”Fader Vår”. Men hva har Fader Vår med miljøvern å gjøre….? Egentlig ganske mye.

Miljøperspektiver begynner allerede i tiltalen: Vår Far i himmelen. Det er til Gud Fader vi ber. Han som vi i trosbekjennelsen kaller for Himmelens og jordens skaper. Det er Skaperen vi ber til. Han som har skapt deg og meg, alle dyr, planter, fjell og daler. Og siden jeg ikke vet mer om naturvitenskap enn lærebøkene i skolen, så tenker jeg at både vi, dyrene og skaperverket er blitt til ved Big bang og evolusjon, og dette landskapet er formet av istid og vær og vind. Men bak alt dette sto Gud.

Hvis vi er på tur og skal spikke en figur, eller lage oss en vandrestav, så trenger vi speiderkniven vår. Big bang, evolusjon og istid var Gud Faders speiderkniv da han spikket fram oss, dette fjellet, oteren som akkurat nå er ute på jakt, ørnen, måkene, lundefuglen, elgen, torsken og laksen.

Så ber vi:
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Hvis vi bruker Guds navn til å banne, da holder vi ikke Guds navn hellig. Det tror jeg er lett å forstå. Men på samme måte tenker jeg om Guds skaperverk. Hvis vi ødelegger, ikke Guds navn, men Guds skaperverk, da holder vi ikke Gud for hellig. Da gjør vi ikke det Gud vil at vi skal gjøre hans skaperverk, eller med livet vårt. Naturen er ikke noe vi eier, men det er noe vi skal passe på, akkurat som en flink gartner.

Ingen kan redde verden alene, men alle kan bidra med sitt. Mange av de speiderne som er her, går med en grønn fot på skjorta, der det står Grønn speider. For å få den foten har man avlagt et miljøløfte. Man har lovet å bli flinkere enten for å minske strømforbruket, eller forurense mindre når man skal fra et sted til et annet. Altså handler det om å sykle eller gå mer eller man har lovet å bli flinkere til å sortere søppel. Hvis man har avlagt løftet kan man gå inn på siden www.gronnspeider.no og skrive inn eposten sin, og sjekke løftet. I går sjekket jeg løftet mitt, for å minne meg selv på hva jeg hadde lovet. Og jeg har lovet å kildesortere papp, papir, glass og metall og slå av lyset i rom der ingen oppholder seg og bruke av og på knappen på PC`er og TV`er. Det er ikke så mye, men det sparer miljøet for 180 kg CO2. Kanskje du har glemt ditt miljøløfte og har lyst til å minne deg selv på hva du lovte, eller kanskje du har lyst til å avlegge det for første gang. Da kan du gå inn på www.gronnspeider.no. i dag.

De tre neste linjene går slik:
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.

Miljøvern handler så absolutt om vårt daglige brød. Hvert år så kaster vi hvert år mat i Norge som er verdt ca 10 milliarder kroner om året, det vil si 2000 kr pr. nordmann. Og det er visst barnefamiliene som er verst. De eldre er flinkere til å bruke alt. Faktisk så stammer ti prosent av de rike landenes klimautslipp fra produksjon av mat som aldri spises.
Gi oss i dag vårt daglige brød. For oss er det en selvfølge. For mange mennesker i verden er det ikke en selvfølge. Speidergruppa i Øksnes har en vennskapsgruppe på Madagaskar. Vi har lært om Madagaskar og vi vet at mange av våre speidervenner på Madagaskar er mye fattigere enn oss. De har ikke bugnende kjøleskap, det er ikke alle barn på Madagaskar som legger seg mett om kvelden. Noen av de er kanskje speidere som oss.

Forlat oss vår skyld, ber vi i Fader Vår. Ingen av oss kan redde verden alene, og ingen av oss skal alene bære skylden for verdens miljøproblemer. Men det er så enkelt at vi her et ansvar. Hva du gjør med søpla di, med strømforbruket ditt, må du spørre mamma og pappa om å bli kjørt eller kan du sykle. Og til oss som er mamma`er og pappa`er. Må vi ha den nye bilen, varmekablene, den ekstra sydenturen? Tenker vi miljø, når vi bruker pengene våre?

Da er det kanskje nyttig å be, slik vi gjør i Fader Vår:

Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.

Odd Børretzen sier om måker at de skriker: skal ha, skal ha. Det er nok mer treffende om oss mennesker enn om måker. ”Skal ha, skal ha” er det rike mennesket sin største utfordring. Hvis vi skal leve grønnere, og ta oss bedre av skaperverket så må vi rett bruke mindre og dele bedre. Bruke mindre, og dele bedre … jeg tror det er Guds vilje. Bruke mindre, og dele bedre … det er vanskelig det, så vanskelig at vi nok trenger Guds hjelp.

For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen

17. preken, Alsvåg

2011-06-01T09:27:00.000+02:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 1. kapittel

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.

51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

52 Han støtte herskere ned fra tronen
og opphøyet de lave.

53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

Slik lyder Herrens ord

Kan vi se Guds finger i historien? På en dag som 17. mai kan det være på sin plass å stille dette spørsmålet. Både fedrelandssalmen og nasjonalsangen, mer enn antyder at det er Gud som velsignet landet med frihet og fred. ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.” synger vi i ”Ja, vi elsker”. Og i det 5. verset av fedrelandssalmen sang vi: Du atter oss gav vår fridoms arv og honnom i trengsla trygde”.

Var det den treeninge Gud som ga Norge sin frihet. Er det typisk Gud å være norsk? Velsigner Gud fortsatt Norge? Er det Gud som bevarer vår frihet? Er Norges grunnloven en gudegave til det norske folk? Kan vi se Guds finger i historien, også i Norges historie?

I dagens bibeltekst så leste vi Marias lovsang. Maria som, med det spirende livet av Jesus i sin mage, lovsynger Gud med ordene: Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyde de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.

Det er ikke typisk Gud å være norsk, men det er typisk Gud å være god. Guds godhet, kjærlighet og hellighet er typisk for Gud. Derfor er det også typisk for Gud å være på de undertryktes side, på lag med de som kjemper for rettferdighet. Når urett, undertrykkelse og krenkelser finner sted, så er Gud til stede, og Han er alltid hos den som lider.

Opp gjennom historien er det mange hærer som har marsjerte i den tro at de var Guds egen hær. Dessverre har de fleste blitt redskap for undertrykkelse, krenkelser og overgrep. I en tid der Norge igjen sender så mange soldater i krig at det ble på tide og igjen dele ut krigskorset, så er det relevant å spørre: marsjerer Gud med våre soldater?

Som ung var jeg pasifist, og jeg var det av hjertet. I dag er jeg ikke pasifist. Det holdt med å bli far for skjønne at det finnes noen det er verdt og både drepe og dø for. Det finnes situasjoner i både enkeltmennesker og nasjoners liv da man ikke gjør enkle valg mellom rett og galt, ondt og godt. Men at livet er vanskelig endrer ikke Guds krav til oss om å opptre sant og rett. Og det endrer ikke på det at Gud alltid står på de undertrykte og de som lider sin side.

Norge har mye makt, og bruker mye makt, til å være en så lite land. En ting er vår militær makt, den er kanskje ikke så imponerende alene, men den inngår i den eneste slagkraftige militæralliansen i verden. Men like viktig er kanskje vår økonomiske makt. Sult, fattigdom og miljøødeleggelser dreper like effektivt som våpen. Og de døde kan være like uskyldig enten de døde for bomber eller sult. Det skal kreves mye av den som har mye. Og Norge er et land som har mye.

Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.

Kan vi se Guds finger i historien? Jeg tror det. Jeg tror at når vi ser at demokrati og frihet gradvis vinner større plass i verden, så ser vi Guds finger i historien. Når diktatorer styrtes så ser vi Guds finger. For Gud, han som er godhet, kjærlighet, rettferdighet og nådens opphav, han kjemper der mennesker lider under ondskap, hat, urett og hat. Han gir styrke og visdom til den som står på det godes side.

Guds to viktigste redskap i kampen for det gode er Hans ord og oss mennesker. I sitt ord møter Gud oss med hva som er rett og godt, og han utfordrer oss mennesker til å være lydige.
Så er det et stykke fra Guds ord, til den borgerlige rettferdighet som skal råde i verden. Til det har Gud gitt oss fornuft, til å vurdere, diskutere og komme fram til beslutninger.
Gud vil Norge og nordmenn godt, men ikke noe mer godt enn svensker og dansker, afghanere og irakere. Alle mennesker er kalt til å følge Guds vilje. Og er det noe som er helt tydelig i Bibelens tekster så er det at Gud forventer at den rike yter hjelp til den fattige, at den sterke kjemper for den svake, at den som tror lar kjærlighet og nåde være rettesnor for alt sitt verk.

Vil Gud ikke vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.

Kjære landsmenn. Vi skal være norske med stolthet og glede. Vi har mye å takke Gud for. Og den som har mye å takke for, har også mye å gi. Det gjelder her i bygda, det gjelder i Norge og det gjelder i verden. Og det er det som er Guds vilje.

La oss ikke være en av de som Gud sendte tomhendt bort. La oss i stede være blant de Gud så ville gjøre godt i verden, at vi var Hans tjenere i stort og smått.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Konfirmasjonspreken i Alsvåg 2011

2011-06-01T09:24:00.000+02:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter

Gratulerer med dagen. Dette er deres dag. Det er dere vi kommer for å feire denne dagen. Dette er dagen da du er i fokus, og kanskje er det litt vanskelig, men prøv og nyte det. For vi som er her i dag, vi er her for å heie på deg, for å vise vår omsorg, og vi er her for å be for deg.
Det er lenge siden man kunne begynne å jobbe mandagen etter man var konfirmert, men fortsatt er det sånn at konfirmasjonsdagen markerer at dere er på vei mot voksenlivet.

Og i dag, på deres konfirmasjonsdag så vil jeg gi dere to stikkord for ungdomstiden, og for livet; og det er røtter og vinger.

Vi mennesker går rundt på to bein, med to armer og et hode balanserende på toppen av mage og bryst som holder alt sammen. Men vi trenger noe som ingen kan se. Vi trenger røtter, og vi trenger vinger. Røtter og vinger.

Dere blir konfirmert i Alsvåg. Og jeg vet ikke om dere tenker så mye på det, men som tilflytter merker man fort at Alsvågbygda er ei bygd med sterke tradisjoner. Her vet vi hvordan vi skal feire 17.mai, julegrantenning, julaften, kulturkveld og sånt fra et år til et annet. Det går kanskje litt tråere nå enn før, men det blir vel dugnad når det trengs. Noen små justeringer en gang i blant, men tradisjonene er sterke, røttene er dype og fellesskapet blir sterkt.
Røtter handler om å vite hvor man kommer fra og hvor man hører til.

Konfirmasjonstiden handler mye om røtter. I vårt land og i våre liv så er det så mange ting som er preget av den kristne tro og kultur. Våre fridager, våre matvaner, ja selv banneordene viser at vi er et kristent folk. Men også, og det er mye viktigere: Hva vi regner for rett og galt, ja selve grunntanken i vår etiske tenkning: hvert menneske sin uendelige verdi. Denne tanken kan ikke forstås i sin dybde og rekkevidde uten å anerkjenne hvilken mektig kraft det ligger i å si at hvert eneste menneske, hver eneste helgen og hver eneste drapsmann, og alle oss i mellom: er elsket av Gud.

I den kristne tro er det en ubrytelig sammenheng mellom gudstro og menneskekjærlighet. For vår Herre og frelser ba oss ikke bare om å elske Gud, men å elske selv våre fiender. For Gud holder hvert eneste menneske som verdifullt. Og i en verden der uttallige stemmer forteller dere hvordan dere burde være, så skal du vite at Gud elsker deg akkurat slik du er. Og akkurat dette: Å vite at du er elsket, at du er verdifull, helt uavhengig av hva du presterer, og på tross av hva du presterer, men rett og slett bare ved å være til, er trolig en av de viktigste røttene for å ikke velte over ende i en av livets vinterstormer.

På vei mot voksenlivet, og gjennom hele livet, så er røtter viktig. Røtter gir trygghet, røtter gir et ståsted, dype og sterke røtter gjør at vi kan stå imot også livets vinterstormer.
Men dere trenger også vinger. Mens røtter handler om vite hvem du er og hvor du kommer fra, så handler vingene om hvor dere skal. Vinger handler om frihet. For dere er på vei til den friheten som det er å bli et voksent menneske. Men med frihet så kommer også ansvar. Vinger handler om å sette fart mot framtiden, gjøre valg og stå for dem. Dere er framtiden. Og mens røttene gir dere trygghet i livet, så gir vingene dere fart og fugleperspektiv. For noe skal endres, noe skal utvikles, noen skal ta ansvar for framtiden i både kirke og samfunn. Og det er dere.

En dag skal kanskje en av dere være politiker i Øksnes, og bestemme på bygdas vegne. En dag skal kanskje en av dere starte en bedrift som skaper arbeidsplasser og inntekt. En dag skal kanskje en av dere bli lærer, og holde barn og ungdom sin framtid i deres hender. En dag skal kanskje en av der blir prest, og døpe nye generasjoner og trygge nye generasjoner med konfirmanter på at de er elsket av Gud. Kanskje en av dere en dag skal jobbe på sykehjemmet, og gi verdighet og trygghet til de gamle og syke, og kanskje være den som holder i hånda når livet slukner. Kanskje en av dere blir han i lokalmiljøet som ble motor i dugnadsarbeidet, eller den som så de vi andre så fort glemte. En dag vil de fleste av dere stå med et barn i deres hender, og vite at du er far eller mor til dette barnet. Som deres foreldre må dere en gang bestemme om barnet skal døpes, hvordan dere skal fortelle deres barn om at ”Jo, i vår familie tror vi på Jesus, vi tilhører kirken.”

Røtter og vinger. Å konfirmere seg i kirken er på sitt vis en markering av både røtter og vinger. Konfirmasjonsdagen kommer i forlengelsen av din dåpsdag. Noen valgte at du skulle døpes som liten. Noen valgte på dine vegne å plante ditt tre, og la dine røtter gro i kristen jord. Dåpen er der du kommer fra. Kirken er der du hører til. Den kristne tro er dine røtter. Du er et Guds barn, fordi noen andre valgte å bære deg til dåpen.

Og samtidig er du der i livet at nå må du ta ansvar også for ditt eget trosliv. Det er vingene og friheten. I likhet med disiplene så tilhører du gjennom din dåp i flokken rundt Jesus. Til nå har du vært av de små barna som holdt til rundt Jesus. De som var fulgt dit av sine foresatte. Nå er du så stor at du må velge om du vil bli i denne flokken og vandre rundt med Jesus på dine egne bein, eller om du vil finne en annen rabbi, filosof, ideologi eller læremester å følge etter. Du er der i livet at dere må ta valg og ansvar, også når Jesus spør dere: «Vil også dere gå bort?» Du har vinger og kan velge å fly bort. Du er fri til å velge noe annet. Men du er også fri til å velge å bli. Uansett, så er det et valg.

Jeg håper og ber at dere kan svare som Simon Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjonspreken, Myre kirke 2011

2011-06-01T09:19:00.000+02:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter!

Dette er først og fremst deres dag. Det er dere som trekker familie, venner og sambygdinger til kirken i dag. Det er dere vi er kommet for å se, lykkeønske, gi gaver, men også be for. Dette er en dag da både familie, venner, bygda og kirken ønsker å fortelle dere at vi bryr oss om dere. Samtidig som vi alle skjønner at den tiden da vi kunne leie dere gjennom verden ubønnhørlig nærmer seg slutten.

Det begynner å bli lenge siden man var voksen etter konfirmasjonsdagen. Men det er fortsatt sånn at man på konfirmasjonsdagen markerer at nå nærmer voksenlivet seg. Viktige utdanningsvalg skal gjøres i løpet av neste år. Kjærligheten står og banker på døren, og kanskje er det den store kjærligheten som banker på neste gang. Nå er dere 15 år. Og samfunnet har faktisk bestemt at nå er dere så gamle, at blir det ille nok så kan dere settes i fengsel. men samfunnet sier også at nå er dere så modne at dere har lov til å bytte religion, melde dere ut og inn av kirker eller andre trossamfunn uten å spørre deres foreldre om lov. Dere er på vei ut i verden. Og i dag, mer enn noen dag tidligere i livet, så markeres det og feires det at du snart skal stå for alle dine valg.

Det nærmer seg dagen da du bærer ansvaret for alle dine valg. Foreldre, kirken og samfunnet anerkjenner og understreker for deg denne dagen at ”Du må tenke sjæl”. Eller som Trond Viggo Torgersen synger:

”Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad.
Ikke late som du ikke mente det du sa.
Ikke si som andre.
Du må tenke sjæl.”

Men samtidig som dette er en dag som markerer deres selvstendighet, frihet og ansvar, så er det også en dag der vi markerer at dere ikke står i dette alene. For vi mennesker lever aldri helt alene. Familie, venner, bygda og kirken er her i dag, kjære konfirmanter, og viser dere at vi bryr oss om dere. Vi er her for dere også når livet er vanskelig, valgene utfordrende, når du trenger et godt råd, en skulder å gråte på eller noen juble sammen med.

Selv om du kanskje ikke vil at vi skal bry oss for mye med dine ting, så vil vi insisterer på å få lov til å bry oss om deg.

Kjære konfirmanter, kjære kristne.

Du tilhører ikke bare et fellesskap av mennesker som bryr seg. Gjennom din dåp så ble du et Guds barn, og Gud bryr seg om deg. Det er kanskje voldsomt å tenke på, vanskelig å ta inn; men Gud kjenner og bryr seg om akkurat deg!

I Bibelteksten vi leste, så spør Jesus de tolv disiplene sine: Vil også dere gå bort? Jesus hadde på kort tid blitt veldig populær og fått mange tilhengere.

Men når Jesus gjorde det klart at han ikke bare var en filosof, en religiøs lærer eller undergjører, men faktisk Guds Sønn. At det var vårt forhold til Han som avgjorde vårt forhold til Gud, da velger mange å trekke seg unna.

Og Jesus lot dem gå. For Gud har gitt oss både frihet og ansvar i vårt forhold til han. Gud ber om din tro, din tillit, og din kjærlighet. Og ingen, heller ikke Gud, kan tvinge deg eller noen andre til tro, tillit og kjærlighet.

På vei inn i voksenlivet er også troen noe du må ta ansvaret for selv. Jesus ønsker å gå gjennom livet sammen med deg. At Jesus nok var en bra mann, som mente mye godt, tror jeg veldig mange kan bli enig om. Jesu etikk, å elske vår neste som oss selv, ja elske også våre fiender, er vakre idealer. Utfordringen ligger oftere i det som fikk mange til å gå fra Jesus, også når han levde, nemlig at Jesus hevder å være Guds Sønn, at han døde for våre synder, og at det er Hans oppstandelse som gir oss evig liv.

Kjære konfirmanter, det er kjernen i den tro dere ble døpt til. Det er det vi, sammen med hele Guds kirke skal bekjenne også i denne gudstjenesten. Og rundt denne troen er det et fellesskap av mennesker. Det er dette fellesskapet som er kirken. Og det er her dere hører til.

Kirken består ikke av en type mennesker. Gjennom to tusen år, og i hele verden, så har kirken bestått av alle slags mennesker: Fattige og rike, kloke og enfoldige, gode og onde, de som tro høylytt og de som ber i et stille, de som tror sterkt og de som klamrer seg til en tro som så vidt bærer, de som fikk et lett liv og de som levde i nød og fare, modige og feige, og alle verdens hudfarger.

Å tro handler ikke om hvem du er, men om hvem du tror Jesus er. Det er mitt håp og min anbefaling, at dere som Peter kan bekjenne: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Og når vi tror på Jesus, så får vi også idealer og hjelp fra Gud til å bruke vår frihet på en og måte, og vi får nåde, tilgivelse når vi ikke klarte å gjøre de gode valgene.

Kjære konfirmanter!
Til lykke med dagen. Jeg håper dere ser at vi – famile, venner, bygda og kirken, er her i dag fordi vi bryr oss om dere. Vi vil gi dere det beste vi har: Vår omsorg, vår kjærlighet og vår tro.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Kristus er sannelig oppstanden - Påskenatt

2011-04-24T01:10:00.000+02:00

Markus 16, 1-8

Kjære menigheten!

Dette er natten da Gud bryter dødens lenker. Dette er natten som ga mening til kirkens tro og bekjennelse om Jesus som Herre og frelser. Dette er natten da døden mister sin kraft, og vi kan få håpe på evig liv med Kristus. Og slik er det, fordi vi sammen med kirken gjennom tid og evighet bekjenner:

Kristus er sannelig oppstanden.

Da vi på Langfredag så vår Herre korsfestet, var vi som foreldreløse barn, som Gudsløse mennesker, som en flokk uten hyrde. Men i natt feirer vi underet som de første disiplene knapt kunne tro. Men som sendte dem ut som budbringere for dødens overmann. Et budskap som ga dem trygghet i nød og fare, mot under motstand og spott, håp når de ble stilt ovenfor døden. Og til slutt nådde budskapet også oss, vårt folk og vår bygd. Og derfor bekjenner vi her i Langenes kirke i natt, sammen med kirken gjennom tid og inn i evighet:

Kristus er sannelig oppstanden.

I to tusen år har kjærlighetens kraft strømmet fra den åpne graven. For den oppstandne vitner først og fremst om en ting: Guds kjærlighet til oss mennesker. Vår ondskap drepte Han. Men Guds kraft overvant døden. Døden, vår fiende fra livets begynnelse, har i Kristus funnet sin overmann. Vi tror og bekjenner det disiplene så og vitnet om: Døden er beseiret. Derfor bekjenner vi med kirken gjennom tid og evighet:

Kristus er sannelig oppstanden.

I møte med ondskap vil vi stå opp i kampen for det gode. I møte med nød, fortvilelse og sorg, vil vi lindre, gi håp og trøst. I møte med de ensomme vil vi inviterer til fellesskap. For Kristus som ga seg selv for oss, som lot sin seier bli vår seier: Han elsket oss, og lærte oss at kjærlighet er gudsfolkets vei. Og kraften i Hans kjærlighet finner vi i denne enkle bekjennelse som vi deler med kirken gjennom tid og evighet:

Kristus er sannelig oppstanden.

I møte med døden, vår egen og andres, så vil vi vitne om troen på dødens overmann, og vårt håp om et evig liv. Verden kan spotte oss, vitenskapen kan be om bevis. Men vi lar oss ikke bøye, for vi tror med vårt hjerte det som kirken har bekjent i tid og evighet:

Kristus er sannelig oppstaden.

Dette er det viktigste vi kan lære våre barn. Dette er grunnsteinen i vår tro. Dette er det vi skal gi videre fra slekt til slekt, fra generasjon til generasjon, fra folk til folk. Dette er det vår tro står og faller ved, dette er det vi aldri kan gi opp, dette er sannheten som vi bekjenner sammen med kirken i tid og evighet:

Kristus er sannelig oppstaden.

Så finnes det ikke lenger noe som kan binde oss, eller dømme oss fra livet. Gud har vist sin kjærlighet.

Og Guds folk sier: Halleluja.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Korset, Langfredag 2011, Alsvåg kirke

2011-04-22T17:22:00.000+02:00

Tekst: Lukas 22,39-23,46

Det vanskelige og det gode korset

Langfredag er alltid et møte med korset.

Det vanskelig korset.

Det gode korset.

Det uforståelige korset.

Korset som gir mening og håp.

Korset har ikke en tolkning. Vi kan ikke uttømmende i en preken, eller en bok, si alt som kan sies om korset. Det er noe av korsets kraft. Korset står der, og gir mening og svar til så forskjellige liv og så forskjellige mennesker som hele verden kan romme.

Våre liv, og våre erfaringer gir oss nye perspektiver på korset. Der vi iblant ser trøst i en som lider som oss, ser vi andre ganger dom over ting som burde vært oppgjort. Der vi iblant ser smerte og død, ser vi andre ganger mot og kamp. Der vi noen blir tatt av det menneskelige drama, så er det andre ganger det blir viktigere å se den kosmiske kampen mellom Gud og djevel.

Korsets provokasjon

I år, i mine påskeforberedelser, har korset først og fremst blitt en provokasjon. Jeg kan kjenne det inn i margen. Det skjærer i hjertet. Er det virkelig nødvendig med all denne lidelsen, med all denne smerten, med alt dette dramaet og blodet? Må Jesus virkelig dø, ja ikke bare dø, men piskes og lide i timesvis for mine og mine medmenneskers synder?

Kjære Far i himmelen, så ille har jeg da ikke vært?

Hva slags Gud krever slikt? Er Gud en Gud som må se blod, for å tilgi oss? Hadde det ikke da vært bedre om vi, som det gamle Israel, slaktet sauer og ofret dyr i templene, hvis det er blod som er nødvendig?

Ja, er dette en Gud jeg kan knele for i noe annet enn frykt? Kan jeg peke på denne Guden og si: Dette er sannheten. Dette er kjærligheten Gud.

Inn i dette er det tre tanker som har blitt viktige for meg. Og som jeg vil dele med dere.

Korset er ikke matematikk

For det første: Korset er ikke matematikk. Det er ikke en viss mengde synder, som skal sones med en viss mengde lidelse. Det er ikke en rettferdig straffeutmåling utført av en allvitende dommer, som hadde målt ut en straff for alle synder i tid og evighet. Korset er først og fremst et menneskelig og eksistensielt drama. Jesus korsfestes ikke av en Gud som må se blod for å tilgi. Hvis vi går til Det gamle testamentet så finner vi der en Gud som er villig til å tilgi kun fordi han elsker, og de sanneste gudsbilder vi finner i GT er ikke en Gud som roper etter blod, straff eller hevn. Tvert imot er det en Gud som forakter religiøse fester uten innhold, for det han ønsker seg er menneskenes hjerter, deres tro, deres kjærlighet.

Korset er ikke Guds triumf, det er Guds nederlag. Når Gud åpenbarer seg for verden, så er det ikke i et håp eller med et mål om å bli korsfestet. Jesus inviterer til tro og disippelskap. Menneskene korsfester han. Og vi kan finne oss selv igjen i dramaet. Noen ganger som sovende disipler, som slett ikke er der vi burde være i kampen. Noen ganger som den feige Peter som i redsel ikke tørr å stå opp for det han tror og har vært med på. Noen ganger som Ondskapens medhjelpere slik som de som står i Pilatus sin borggård og roper: Korsfest, korsfest. Noen ganger som den politiske opportunisten Pilatus som er villig til å drepe et uskyldig menneske og slippe en morder fri, for å bevare fred og stabilitet. Noen ganger som en Simon fra Kyrène som må smake en liten del av Jesu lidelse. Noen ganger som de romerske soldater som lojalt utførte sin rutine i ondskapens tjeneste. Vi fulgte bare ordre. Noen ganger som den spottende røver, som i sin egen lidelse lar desperasjon bli til spott. Noen ganger som den røver som i møte med dødens vold, ber om å bli husket av Guds Sønn. Noen ganger som de spottende Rådsherrer ved korset, som full av religiøs selvsikkerhet, er trygg på at det de bevitner er Guds vilje. Noen ganger som den gråtende Maria som maktesløs ser ondskapen herje med sin elskede Sønn.

Men samme hvor vi plasserer oss. Samme hvilke rolle som er vår denne påsken. Det vi ser er ikke Guds triumf, men Guds nederlag. Det vi ser er ikke kjærlighet, men ondskap. Det vi ser er ikke Guds handling, men fravær av Guds frelse. Jesus var ikke overlatt til Guds dom, men menneskenes ondskap.

Påskemorgen, ikke Langfredag, bringer frelsen

Det leder meg til den andre tanken som er blitt viktig for meg i møtet med korset i år. Det er påskemorgen som bringer frelsen, ikke Langfredags lidelse. Vi er nok vant til å tenke på korset som frelsens sted. Det er korset som er blitt de kristnes symbol, framfor alle andre. Men hvis korset var Jesus historiens slutt, så fantes ingen frelse, ingen kristen tro. Hvis korset var slutten på historien om Jesus, så er vår Gud død, kanskje minneverdig, men maktesløs.

Derfor på Langfredag så møter vi ikke først og fremst frelsen, men den ondskap som vi må frelses fra. På Langfredag skal vi stoppe opp, og la det sige inn at menneskets makt er så stor at vi kunne drepe Gud. På langfredag skal vi stoppe opp, se på våre egne liv, se på verden rundt oss, og se om det ikke fortsatt er slik at det onde kan drepe det gode. Er det ikke fortsatt slik at religiøse ledere og menneskers iver, karriereklatreres politisk opportunisme, menneskers grådighet og feighet lar det gode bukke under i kampen mot det onde. Ikke alltid, ikke hele tiden, men alt for ofte.

Er det ikke slik at vi fortsatt trenger et offer, en som er villig til å ofre seg? Når vi kommer med det vi ikke fikk til, det vi ikke en gang prøvde, med våre svik og nederlag. Da trenger vi en er ofret som kan si: Dette var for deg.

Men skal Jesus kunne si: Dette var for deg, så må han først seire. Død må bli liv, nederlag må bli seier. Det skjer ikke i dag, ikke på Langfredag, men påskemorgen. I dag råder mørket, men vi vet at lyset vil seire. Vi vet at ondskapen skal tape, vi vet at døden kan overvinnes. Vi vet at det kommer en morgen der graven er tom, og vi vet at det vil forandre verden.

Korset er et kall til å leve diakonalt!

Og da er jeg ved den tredje og siste tanken jeg vil dele med dere i dag: Korset er et kall til å leve diakonalt! Diakonien er evangeliet i handling, det er tjenesten for nesten. Korset, volden, lidelsen, døden. Hos de fleste av oss vil dette kalle på viljen til å handle. Til å stoppe grusomheten.

Utfordringen er å se korset i andre menneskers liv. Se vår Herres lidelse i hos de fattige, hos de foraktede, hos de fordømte og de dømte, hos de som ikke passer inn, hos de som ikke er som oss.

Hos en gråtende mor eller en rasende far etter at våre soldater har drept deres barn. Hos de som ser ørkenen spre seg, og ta over åkerlandet, eller ser flommen rive alt de har kjært, fordi vi ikke er villig til å ta prisen ved å legge om forbruket vårt. Hos verdens politiske fanger, men også hos den grove og skyldige drapsmannen som sitter på Death Row i Texas og venter på fullbyrdelsen av sin dødsdom.

Eller mye nærmere, hos de i vårt land, i vår bygd som bærer på sorg, som foraktes, som støtes ut, som vi ikke orker å se, ta oss av, eller bry oss om. Hos barn som mobbes, voksne som holdes utenfor, eldre som glemmes, hos voksne som ikke får høre til. Hos syke, ensomme og forlatte. Hos de som lever med vold i sin hverdag. Hos de som lever med psykisk sykdom eller kjemper med døden.

Korset er et kall til å handle, og til å være der for andre. Og når vi ser korset sammen med den tomme graven, så gir det håp. For langfredag varer ikke for alltid, lidelse, nød og død skal ta slutt. Det gode kan seire også i denne verden, når vi lar oss vekke og kalle av Guds kjærlighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Palmesøndag 2011, 2-1 til Jesus

2011-04-17T17:34:00.002+02:00

Familiegudstjeneste, Sortland kirke

Bibeltekst Johannes 12, 1-13

I dag så feirer vi den første høytidsdagen i påsken: Palmesøndag. Og foran oss ligger det noen dager hvor det skjer veldig mye og veldig viktige ting med Jesus. Hvis det ikke hadde vært for påsken, så hadde neppe vi her i Vesterålen hørt om Jesus. For det er påsken, og det som skjer i påsken som viser oss at Jesus er det vi tror han er: Verdens frelser.

Jeg har tatt med meg en fotball hit i dag. Og fotballkamper de vinner man med å score flest mulig mål. Det hele er ganske enkelt. Det er to omganger, og den som har scoret flest mål når kampen er over har vunnet. Og nå tenkte jeg at vi skulle se for oss påsken som en fotballkamp. Og like viktig som spillerne er jo supporterne. Kan jeg få høre ropet til Jesus lagets supportere:

Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)

La oss sette over til kampkommentatoren:

”Velkommen hit til årets match. På det ene laget så finner vi Jesus. Han er lagets kaptein og det er forventet at han blir lagets hovedmann. Ja, så sentral er han, at laget faktisk heter Jesuslaget.

På den andre banehalvdelen så har vi en mystisk lagkaptein. Han viser sjelden sitt ansikt, og det sies at selv de som spiller på lag med han ofte, sjelden vet hva han egentlig heter. Han går under mange navn: Gamle Erik, Styggemannen eller han Tykje. Vi kan trygt si at et fryktet barn har mange navn. Det er vanskelig å forklare men det er noe dødstrist med spillestilen til dette laget, som likevel har vunnet så mange slag med sin hemningsløst onde stil. Styggemannens lag har få fans, men på tribunen finner vi Jesuslagets ivrige supportere: Sortland menighet. Kan vi få høre et jubelrop fra supporterne…..

Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)

Ja, det er nesten som man skulle mistenke dem for å tilhøre laget selv.

Blåser i fløyta

Kampen er i gang. Første omgang starter med ganske mange folk på banen. Vi er i middagsselskap hjemme hos Lasarus, og Marta og Maria. Det er jo en ganske utrolig mengde med folk her. Lasarus som hadde vært død, men som Jesus vekket til liv er veldig sentral. Mange folk kommer for å se. Nyskjerrige på om det er sant at Lasarus lever igjen. Jesus har ledelsen i kampen nå. Men det er en del spenning i det som skjer. Man skulle jo tro at alle synes at det er fantasisk at Lasarus har stått opp, men hva er det som skjer: Overprestene begynner nå å legge skumle planer. De vil drepe både Jesus og LASARUS. Helt utrolig.

Vi nærmere oss slutten i omgangen, og hva er det som nå skjer. Jo, Jesuslaget, med Jesus i spissen, legger opp til et løp mot mål, mot Jerusalem. Jesus leder an, og nærmer seg nå mål med en litt uvanlig taktikk. Han kommer faktisk ridende på et esel. Og hva skjer, hva skjer. Vi vet jo at overprestene har lagt planer om å drepe Jesus. Og nå samler det seg masse folk rundt Jesus…. Men dette ser da ikke ut som et drapsforsøk. Tvert imot, folket river ned palmegrener og vifter med dem. De roper til Jesus. Hosianne. De lovpriser Gud, og kaller Jesus for Israels konge. Jeg tror vi trygt kan kalle dette for et mål. Det er MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL og 1 -0 til Jesuslaget. Kan vi høre supporterne rope….

Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)

Blåser i fløyta

1. omgang er over og lagene går til pause. Jesus laget leder 1 – 0

Velkommen tilbake nå som vi nærmer oss 2. omgang. Vi er nå ved skjærtorsdag. Og så vidt vites har Jesus og vennene hans spist godt i pausen. En noe uvanlig avslutning på måltidet har kanskje gjort disiplene litt forvirret. Jesus tok et brød og kalte det for sin kropp, og ba disiplene om å spise. Og han ga dem vin og kalte det for sitt blod og ba dem drikke. Det kan jo nesten virke som han har tenkt å forlate dem.

Blåser i fløyta

Nå er 2. omgang i gang. Jesus tar med seg disiplene til et hjørne av banen som heter Getsemane. Laget virker litt slitent. De sovner faktisk, alle sammen utenom Jesus. Jesus ber for harde livet, bokstavlig talt. Men han lykkes ikke med å mobilisere sine lagkamerater. Men det er en som mangler på laget. JUDAS. Hvor er JUDAS? Å nei, hva skjer, der kommer Judas, men ikke alene. Han kommer sammen med motstanderlaget. Det er jo en skandale! JUDAS har skiftet lag, midt i kampen. Det går da ikke an!

Dette var en tøff start på 2. omgang for Jesuslaget. Og nå blir kapteinen på laget, Jesus, ført bort av motstanderlaget og plassert i fengsel. Dette er en veldig tøff start på omgangen. For nå blir Jesus bragt til Pilatus for forhør. Og hva er det de gjør: Du pisker og håner Jesus, og hva skjer nå: NEI, og nei! Dette var en skikkelig GRUSOM takling. Jesus henges på korset. De tar rett og slett livet av han. Jesus dør.

Det er ikke med glede vi sier dette folkens, men vi må innrømme at det er MÅÅÅÅÅÅÅL til Tykje og laget hans. Jeg kan ikke fatte at dommeren ikke griper inn mot dette grisespillet, men igjen får vi demonstrer Gamle Eriks sitt lag sin evne og vilje til ondskapsfullt spill.

Nå er det fullt kaos på banen. Det blir mørkt, det lyner og tordner og resten av Jesuslaget virker til å gjemme seg i en krok av banen. Hva skal skje nå? De kan neppe klare seg med sin elskede kaptein satt ut av spill. Det spørs om ikke alt er tapt nå.

Dette ser ut til å bli en lang omgang. Og vi er nå ved tidlig, tidlig søndag morgen. Og spillet nærmer seg nå avslutningsminuttene. Men nå skjer det noe uventet dere. Noen av de kvinnelige deltagerne på Jesuslaget er på vei til Jesu grav. De har tenkt å vise sin elskede kaptein en siste ære, ved å smøre kroppen han inn i velluktende salver. Det virker som de tenker: Mulig vi har tapt, men vi skal tape med stil! Men – Oi!! Dette var en overraskelse. Graven er tom, og der ser vi en engel. En engel som forteller at Jesus er oppstått fra de døde. For et vendepunkt. For et vendepunkt! Kan vi høre supporterne?

Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)

Vi trodde jo at Jesuslaget nå var håpløst fortapt, og at hele verden skulle bli bekjempet av Tykje sin nådeløse og ondskapsfulle strategi. Men NÅ som Jesus er oppstått ser jo dette bildet helt annerledes ut. Hva er det han sier. Jesus - lagkaptein - tar nå ordet og sier han har overvunnet døden. Og at alle som tror på han, som velger å spille på Hans lag, aldri mer skal være dø for alltid. Dette er utrolig. Det er definitivt MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL.

Blåse i fløyta

Det er mål og Jesus laget vinner 2- 1, kan jeg høre et jubelbrøl fra supporterskaren…….

Menigheten: Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp), Jesus (klapp, klapp, klapp)

Påsken var ingen lek, som en fotballkamp. Påsken var veldig alvorlig, men noen ganger er alvoret lettere å ta inn når vi kan få smile samtidig. For Jesus var påsken hans livs kamp, og for oss er det også en avgjørende kamp. For det handler om kampen mellom Gud og Djevel, mellom Liv og Død, mellom Kjærlighet og Ondskap.

Men når vi velger å spille på Jesus laget så har vi valgt side for Kjærlighet, for Liv og for Nåde. Påsken handler om at vi mennesker må velge lag. Og selv om vi ikke alltid klarer å spille slik vår lagkaptein vil. Ja, selv om vi iblant spiller som om vi tilhørte han Tykje sitt lag, så kan vi alltid få gå til lagkapteinen å få tilgivelse. Og vår kaptein vil aldri sette oss utenfor laget.

Og hver gang vi møter døden, enten det er bestemor sin død, eller vår egen død, så vet vi at Jesus har lovet at dette er ikke kampslutt, det er bare en pause før vi – som han skal oppstå og leve evig.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

2. Søndag i faste - Kjempe med Gud

2011-03-20T14:39:00.000+01:00

Lesetekst: 1.Mos. 32, 24-30

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 15. kapittel.

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Matt 15, 21 -28

Slik lyder Herrens ord

Å kjempe med Gud.

Jakob kjempet med Gud. ”Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg”, sier Jakob til den ukjente mannen han sloss med. Mannen som også gir han et nytt navn: Israel, fordi han har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.

Den kannaneiske kvinnen kjemper med Gud. Hun tigger Jesus om hjelp, ydmyker seg ved å godta Jesu bilde av henne som en hund som spiser smuler fra eiernes bord, for å røre Jesu hjerte. Og Jesus lar seg bevege, og helbreder hennes datter fra den onde ånden.

**

I dagens bibeltekst så møter vi det jeg opplever som en usympatisk Jesus. En kvinne er i desperat nød for sin datter, og Jesus avviser henne fordi hun ikke er jøde, men var kanaaneer, og derfor var hun ikke jøde verken etnisk eller religiøst. Han sammenlikner henne med en hund, mens israelittene kalles for barn. Det er som vi ser et lite glimt av den gamle etniske stammeguden, som beskyttet kun sitt ene folk. En underlig tekst å ta med seg på vei til Jerusalems kors og oppstandelse. For er det ikke slik at korset gjelder for hele verden. Er det ikke slik at Jesus skal dø for alle verdens mennesker og folkeslag. Hvorfor så hard mot denne ulykkelige kvinnen? Hvorfor må hun ydmyke seg selv? En usympatisk Gud, En fjern Gud. Det er ofte slik vi kan oppleve han når det er behov for å kjempe med Gud i våre liv.

**

Kjempe med Gud. Jakob og den kanaaneiske kvinnen kjemper med Gud. Bibelen har mange slike tekster der Gud utfordres av menneskene, og lar seg bevege. Salmenes bok i det gamle testamentet er også full av klagesalmer, der man minner Gud på hans løfter, hans makt og hans ære for å få Gud til å handle.

Kjempe med Gud. Bibelen inneholder flere historier om mennesker som går i direkte forhandlinger med Gud. Som krever noe av Gud. Og det som brukes mot Gud i flere slike sammenhenger er Guds egne ord om seg selv. Hvis du er rettferdig, så kan du vel ikke… Hvis du er kjærlighet, så kan du vel ikke…

Kjempe med Gud. I Bibelen ser det ut som at de som kjemper med Gud, har en god sjanse til å lykkes. De fremstilles ikke som frekke eller dårlige mennesker i Guds øyne. De er mer å regne som troshelter. Helter som kan lære oss å kjempe, ikke bare mot verdens ondskap, men mot det som virker som en fjern og usympatisk Gud.

**

Den som skal kjempe med Gud tror. Troen gjør det meningsfullt å bruke tid og krefter på å kjempe med Gud. Hvis Gud er død, så er det ingen å kjempe med. Hvis Gud er død så finnes det ingen guddommelig makt å mobilisere på sin side. Men den som tror kan rope til den Gud man tror på: Gud se meg! For den kanaaneiske kvinnen, så er det troen, Jesus trekker fram. Troen på at det finnes en Gud som kan beveges til å bry seg, til å handle. Og hele Bibelens vitnesbyrd handler om at det er troen som er veien til å bevege Gud, oppleve Gud, se Gud.

Dagens to bibelhistorier forteller oss noe viktig om Gud. Gud er ikke en statue i himmelen, med full kontroll og utenfor vår påvirkning. Noen ganger så opererer vi med et Gudsbilde, der Gud sitter på tronen med en evig plan, og det som skjer, av godt og ondt, skjer til fastsatt tid. Vårt bilde av en slik evig plan må nok revurderes. For Gud lar seg engasjere, Gud kan overtales til å endre sine planer, Gud kan ikke tvinges på banen, men han kan nødes på banen. Hvorfor skulle vi be, hvis vi uansett ikke kunne påvirke Gud?

Gud har ikke bare skapt menneskene, han lar seg engasjere av dem også. Han lar seg berøre av våre rop om hjelp, nåde, styrke, kraft og mot. I en verden der tsunamier kan utslette byer og drepe tusener, der vold ikke bare møter den som går til krig, men det kan møte oss på gata og i hjemmet, i en verden der lidelsen er urettferdig fordelt, og der fordelingen av både penger og makt er urettferdig. I en verden der mennesker idag dør i kamp for frihet og demokrati i kamp mot diktatur. I en verden der kvinner fortsatt selges som slaver til menns forlystelse, i en verden der både fedre og mødre, besteforeldre og fremmede begår overgrep mot barn, i en verden der andre mødre må gråte over barn som dør i deres armer, i en verden der sorgfulle fedre må bære sine sønner til graven, i en verden der nøden og lidelsen i høyeste grad er til stede, så kan vi rope til Gud. Kjempe med Gud, nøde Gud til å handle.

Den som tror på en rettferdig Gud, skal ikke nøle med å rope på Gud i en urettferdig verden Den som tror på en kjærlighetens Gud, skal midt i hatet rettet sitt blikk mot himmelen og rope ut: Hvor er du? Den som tror på lysets Gud, skal rope på han i mørke. For Gud kan beveges, så vi ser glimt av himmel, nåde og kjærlighet, midt i vår verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Fastelavenssøndag - Karnevalsgudstjeneste

2011-03-07T19:38:00.001+01:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel:

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Slik lyder Herrens ord!

Kjære menighet!

I dag så samles vi til karnevalsfest her i Guds hus. Det er fest og glede i Guds hus. Og det er alltid grunn til å glede seg i Guds hus, for vi har en Gud som elsker oss. Og i dag er det karneval, og da lurte jeg på om noen av alle de som har kledd seg ut så fint, kan komme opp hit og vise kostymene sine.

*Barna kommer opp og vi ser på og presenterer kostymene. *

Jeg tror ikke Jesus noen gang var på karneval. Jeg har aldri hørt om karneval i det gamle Israel. Men på en måte så var det som han var kledd ut hele livet sitt. For Jesus han var menneske, og så ut som en vanlig mann, også var han samtidig Gud. Men noen ganger så kunne disiplene oppleve ting som gjorde at de skjønte at det var noe spesielt med Jesus. Som i den historien vi leste i dag, når Jesus helbreder en som var blind.

Jesus hjalp den blinde mannen. Ingen av oss kan helbrede en som er blind, men vi kan velge å hjelpe de som trenger hjelp. Enten det er en venn som vi møter hver dag, eller ved å bruke disse fastebøssene og hjelpe en som bor langt borte. I dag når du går hjem, så kan du ta med deg en slik bøsse, og sette den på kjøkkenbordet hjemme. Også kan dere legge penger på den helt til påske, og ta den med tilbake hit i kirken. Så skal vi passe på at de pengene kommer til Kirkens Nødhjelp. Og Kirkens Nødhjelp de hjelper de som trenger mat, hus eller rent vann eller hjelp på annen måte for å kunne klare seg.

Jeg synes Jesus stiller et fint spørsmål til den blinde mannen: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Skal vi si det i kor? Hva vil du at jeg skal gjøre for deg. Det er et flott spørsmål. Det er et flott spørsmål fordi det betyr at man vil hjelpe til. Og når vi hjelper andre, så er det akkurat som vi kler oss ut som Jesus for en liten stund. For Jesus vil hjelpe oss, og han vil at vi skal hjelpe hverandre. Derfor er det flott når vi som Jesus kan si: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg!

Amen!

Såmannssøndagen - Ungdomsgudstjeneste

2011-03-01T14:26:00.001+01:00

Tekst: Lukas 8, 4 – 15

Jesus sammenlikner Guds ord med såkorn som en bonde sår. Og når Jesus levde hadde de ikke så flotte såmaskiner som i dag. Man gikk rundt og kastet ut såkornet. Noe havnet der det skulle, i god jord, men som vi hørte så havnet også noe av kornet der det ikke kunne vokse.
Det som slo meg når jeg leste denne liknelsen før dagens gudstjeneste er to spørsmål: Hvem er bonden? Og hva mener Jesus med Guds ord.

Jesus forklarer liknelsen for disiplene, men han svarer ikke konkret på disse spørsmålene når han forklarer disiplene liknelsen.

La oss begynne med hvem er bonden?

Et svar kan jo være at bonden er Gud selv. Gud sår sitt eget ord ut i verden. Hvis vi tenker at Gud er bonden så minner det oss om en viktig ting i kirkens tro; mennesker kommer ikke til tro ved seg selv. Det er Gud som gir oss troen. Troen er ikke noe jeg velger, sånn jeg velger klær i skapet eller pålegg på brødskiva.

Troen har vi fordi Gud har gitt oss troen. Troen er en gave. Men det er lov å si nei til gaver. Gud ga deg troen i dåpen. Ikke lykke og beskyttelse mot alt ond; men troen. Troen på at det er en himmel over jorden, og en Gud som sloss for det onde. Gaven – troen – er en invitasjon til å ta del i den kampen, på Guds lag.

Et annet svar er jo at det er vi som er bonden. At det er vi som skal gå ut og så Guds ord i verden. Da vi ble døpt, så lød jo nettopp Jesus sin befaling: Gå derfor ut og gjør alle mennesker til mine disipler. Døp dem i Faderens, Sønnen og Den hellige Ånds navn. Lær dem alt jeg har befalt dere, og se jeg er med dere alle dager inntil verden ende. Hvis vi tenker at det er vi som er bonden, så synes jeg vi skal merke oss at liknelsen ikke handler om å snakke, men å gjøre. Ingen bonde får sådd jorda si ved å prate om å så. Du må ut på åkeren og jobbe.
Kjære menighet, kristne prater alt for mye og gjør alt for lite. Helgenen Frans av Assisi sa til sine venner: Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord! Mye viktigere enn å snakke om Jesus, er at du i ditt liv viser at du kjenner han. Viktigere enn å snakke om å elske din neste, er det at du elsker din neste. Viktigere enn å preke barmhjertighet, er det at vi er barmhjertige. Viktigere enn å snakke om at alle burde bry seg, er det at du bryr deg. I familien,
i skolegården, på arbeidsplassen, med naboen og med de langt borte som du vet at du kan gi litt av alt du eier.

Og til slutt: Hva mener Jesus når han sier at såkornet er Guds Ord. Kanskje merkelig at en prest spør om det, kirken sier jo at Bibelen er Guds Ord. Men Jesus kan umulig ha ment Bibelen slik vi kjenner den. For ikke en eneste side i Det nye testamentet var skrevet da Jesus fortalte denne liknelsen. Så hva er dette Guds Ordet som Jesus snakker om?

Jeg tror svaret på det er å finne i Johannes evangeliet, der Johannes omtaler Jesus som Ordet. Gud har snakket til oss mennesker på mange måter opp gjennom historien, gjennom profeter, gjennom kulturen, gjennom vår samvittighet, og aller tydligst har han snakket til oss da Gud ble mennesket Jesus, og vi kunne se og høre han selv. Hver gang vi stopper opp, og lurer, er det dette Gud vil? Da skal du huske fire enkle bokstaver WWJD, What would Jesus do?

Gud sår tro i verden, og som kristen mennesker er vi hans avling. Og modent korn kan sås på nytt og gi nye korn. Det har vært mange sesonger for kornet siden Jesus fortalte disiplene denne liknelsen.

Men fortsatt er det kraft i såkornet. Fortsatt kommer mennesker til tro, og fortsatt er vi mange som kan fortelle at vi opplever at Gud vil oss noe, at han snakker til oss. Og det han vil oss aller mest er at vi skal gå ut og gjøre kjærlighet i verden.

Amen!

Såmannssøndagen - Tenkedagsgudstjeneste

2011-03-01T14:22:00.002+01:00

Tekst: Lukas 8, 4 – 15

Kjære speidere og andre.

I dag feirer vi Tenkedagen. I 84 år har speidere over hele verden feiret denne dagen. Og fra gammelt av så var dette særlig jentespeidernes dag. Fokuset denne dagen er å tenke på det verdensvide fellesskapet mellom verdens 38 millioner speidere. 38 millioner speidere, det er mange det, det er 8 ganger så mange mennesker som bor i Norge, og litt til.

I 1991 var jeg på en jamboree, en verdensspeiderleir i Sør – Korea med 20 000 speidere. Der var vi hele speiderfamilien samlet. Med ulike uniformer, ulike hudfarger, ulike språk. men likevel fikk man en merkelig følelse at vi kjente hverandre, for vi hadde noe felles. Speidere i hele verden har noe felles i det at de har avlagt et speiderløft, og de har sin egen speiderlov. Og både speiderløfte og speiderloven kommer i mange varianter, men de handler alle om tre ting:
Om at man vil leve et liv der man står til tjeneste for Gud, der man tar ansvar for seg selv og andre, og der man kjenner og respekterer naturen.

Og speiderbevegelsen har aldri vært noen liten nasjonal organisasjon. Speideren spredte seg fra begynnelsen som ild i tørt gress fra England til andre land. I 1907 arrangerte Baden Powell verdens første speiderleir i England med 21 gutter. Og allerede i 1911, 4 år etterpå, så starter den første speidergruppa i Norge. Så når vi speidere bestemmer oss for å ta ansvar for andre mennesker, så handler det ikke bare om de som bor i vårt nærmiljø, men for mennesker i hele verden, siden vi har speiderbrødre og søstre i hele verden.

1911 – kom den første speidergruppa til Norge, og det er jo nøyaktig hundre år siden. I år så har speiderbevegelsen i Norge hundreårsjubileum. Og hundre års jubileet skal vi bruke til å blankpusse idealene, om at moro og alvor, kan gå hånd i hånd, at idealer og lek, kan gå hånd i hånd, at det å ta ansvar for seg selv og andre ikke er motsetninger, men hører nøye sammen. At speiding er ”learning by doing” – lære ved å gjøre. Derfor snakker vi ikke bare om at det er viktig å være solidariske, men vi er solidariske. Vi lærer om andre speiderland, vi samler inn penger til speidervenner og andre som trenger det mer enn oss, og i dag skal vi på en spesiell måte huske på vår vennskapsgruppe i Madrososoa i forbønnen etterpå. Vi speider bryr oss om hverandre – i patruljen, troppen og gruppa, og vi bryr oss om alle mennesker som trenger en hånd. For vi, vi er ALLTID BEREDT!

100 år er lang tid. Men kirken er enda eldre. For 2000 år siden vandret Jesus på jorda og lærte menneskene om hva Gud vil med livet vårt. Og en av de historiene som Jesus fortalte var den historien vi hørte om såmannen som sår, og såkornet som ble kastet ut var Guds ord. Og det er ikke alt kornet som vokser like godt. Det som er litt spennende med teksten er at Jesus sier ikke noe om hvem som er den bonden som sår.
Er det Gud selv, eller er det deg og meg?

Hvis vi tenker oss at bonden som sår er Gud selv, så minner liknelsen oss på at tro er ikke noe vi mennesker kan skape. Det er Gud som skaper tro. Det er ikke presten som gjorde oss til en kristen da vi ble døpt, det er Gud som gjorde oss til en kristen i dåpen. Men selv når Gud selv sår, så er det noe av kornet som dør, og ikke blir til tro. Det minner oss om at vi mennesker kan velge å ta imot eller la vær, det Gud vil gi oss.

En speider er åpen for Gud og hans ord, står det i speiderloven. Så er det kanskje likevel en utfordring noen ganger å høre eller se det Gud vil med oss. Derfor trenger vi hverandre. Og akkurat som vi speider sammen øver på å bli gode til å se spor i naturen, til å tenne bål og til å kaste livline, så må vi sammen øve oss på å lytte og setter hva Gud vil med oss. Og når vi øver sammen, så kan det hende vi både ser og hører forskjellige ting, også kan vi lære av hverandre.

Men la oss også tenke oss at det ikke er Gud, men vi som er såmannen som sår. At det er vi som er ute og sår Gud ut i verden. Da vil jeg du skal tenke på hvordan du kan så Guds Ord i verden. Selvsagt kan vi snakke om Gud. På speideren, hjemme, i klassen, med venner. Men kanskje enda viktigere enn ord er hva vi gjør. For 800 år siden levde det en mann som het Frans av Assisi. Frans hadde nok vært speider i dag. Han elsket naturen, han elsket Gud og han elsket andre mennesker. Frans, han var munk. Og han valgte å leve som fattig, men brukte hele livet sitt på å hjelpe andre mennesker. Etterhvert fikk han mange munkebrødre, og enda i dag så finnes det en stor munkeorden som heter fransiskanerne, og som prøver å ligne på Frans av Assisi. Frans han sa til vennene sine at de skulle fortelle verden om Gud, om nødvendig med ord. Frans hadde skjønt at det viktigste er ikke hva man sier, men ha man gjør. Speiding er learning by doing, lære ved å gjøre. Og viktigere enn mange, mange flere ord om Gud, er at mennesker i livet vårt kan se at vi tror på Gud.

At vi akkurat som speiderloven sier, er åpen for Gud, er en god venn, tar ansvar for oss selv og andre, arbeider for fred og forståelse mellom mennesker. Vi kan være Guds så menn i verden, rett og slett ved å være gode speidere. For speider, som kristen, er noe man er hele tiden og ikke bare når man er på møter eller i kirken.

Kjære menighet, la oss vise verden hvem Jesus er på speidermåten. Learning by doing, ikke så mye prat, men la vitnesbyrdet bli synlig i det vi gjør.

2. søndag etter Kristi Åpenbaring - Gudsåpenbaring som erfaring

2011-01-17T12:17:00.003+01:00

Lesetekster: 2. mosebok 33, 18-23, Titus 2, 11-14

Prekentekst: Johannes 2, 1-11 Vinunderet i Kana

Kjære menighet!

Denne søndagen ønsker jeg å preke om et tema som ligger meg på hjertet: Hvordan vi forstår Bibelen som Guds ord. La os begynne med å se på den kirkeårstiden vi er inne i og de tre tekstene vi har hørt

Vi står i begynnelsen av den kirkeårstiden som heter åpenbaringstiden. Julens ettertid, som varer helt fram til fasten begynner på askeonsdag. Åpenbaringstiden handle rom å se mer av Jesus. Se dypere og mer av hvem guttebarnet i krybben er.

Og det vi møter denne søndagen er tre tekster som forteller om tre ulike måter Gud åpenbarer seg for oss mennesker.

Den første teksten vi hørte idag, fra 2. mosebok, forteller om hvordan Moses får oppfylt sitt ønske om å se Gud. Men selv Moses, Guds utvalgte til å lede folket ut av fangenskap og til det lovede land, får kun se Gud bakfra. For den som ser Guds ansikt må dø, sier Gud selv. Den Gud som åpenbarer seg gjennom Moseshistoriene er en Gud som viser hvem han er gjennom handling. Han hører folkets klage. Han kaller en leder. Han redder sitt folk, og selv når de syter og klager så forblir han trofast. Folket får ikke se han, men de får erfare Gud. De erfarer å bli frelst fra slaveriet. De erfarer å bli tuktet av Gud når de er ulydige. De erfarer å bli tatt til nåde og bevart, helt inn i det lovede land.

Evangelieteksten fra Johannes forteller om Jesu første under i Johannesevangeliet. Og igekn så handler det om å erfare. Underet skjer, og evangelisten slår fast: Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på han. Disiplene som akkurat hadde begynt å vandre med Jesus får se og smake, de erfarer underet, åpenbaringen av Jesu herlighet. Og erfaringen skaper tro.

Også i Paulus sitt brev til sin medarbeider Titus er det snakk om en grunneleggende erfaring som skaper forandring. Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er,..." Erfaringen av Guds nåde skaper et nytt liv, nye dyder, en ny måte å leve på.

For meg er ordet ERFARING en fellesnevner i alle disse tre tekstene. Erfaringer som gir mennesket et innblikk i hvem Gud er, og hva han vil med våre liv.

Og jeg vil bruke disse tre tekstene og denne observasjonen av ERFARING som fellesnevner til å preke denne søndagen om et tema som ligger meg på hjertet: Hvordan forstår vi Bibelen som Guds ord?

Vi tilhører en luthersk tradisjon som i 500 år har holdt fram Luthers tre "alene`er": Troen alene, nåden alene og skriften alene. Og dette fokuset på tro, nåde og bibel har vært vår kirkes gave til den verdensvide kirke. De lutherske kirker og andre reformasjonskirkers fokus på Bibelen var den kirkelige fornyelse som ga Bibelen til folket, og på deres eget språk. Vår kirke og vår tradisjon sitt bibelfokus skal vi være stolte av. MEN det er viktig at vi da forstår hva Bibelen er.

Alt for ofte sier vi bare at Bibelen er Guds Ord, uten at vi egentlig er blitt så mye klokere. Denne uken snakket jeg med konfirmantene om Bibelen. Og som en kontrast til Bibelen hadde jeg med meg en annen bok som regnes som hellig av millioner av mennesker: Koranen. Koranen vil muslimer mene at i sin helhet, ord for ord, er Guds åpenbaring til profeten Muhammed. Og noen ganger når vi i kirken snakker om Bibelen som Guds Ord, så kan det høres ut som vi har den samme forståelsen av Bibelen. Men det er feil. Bibelen er ikke blitt til ord for ord fra Gud.

I jakt på et dekkende ord, så vil jeg kalle Bibelen for en ERFARINGSPROTOKOLL. Bibelen består av 66 bøker, som er blitt til i et tidsspenn på over 1000 år, den inneholder hundrevis av stemmer som vitner om deres erfaringer av Gud. Vår Gud er ikke en Gud som gir menneskene en bok, han er en levende Gud som handler i historien, og lar menneskene vitne om sine erfaringer. Bibelen samler de troendes vitnesbyrd i form av historier om hvordan Gud grep inn i historien, vitnesbyrd om profetier, vitnesbyrd om menneskers klager, bønn og lovsang til Gud. Det eneste vi vet at Jesus skrev var noe i sanden, da de kom til han med kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Men evangelisten forteller ikke hva han skrev, kanskje han bare tegnet.

For dypest sett ligger ikke frelsen i Guds Ord, men i Guds handling. Det er ikke ordene om korset som gir frelse, men at Gud ble menneske og lot seg korsfeste for vår skyld som er frelsesverket. Men vitnesbyrdet om Guds handlinger er det vi kaller for Guds ord, og de skaper tro.

Det ligger i Hele Bibelens logikk at menneskene vil vokse i innsikt i Guds vilje. Folket kjente loven, de kjente løftene om en Messias, likevel var det mange, mange som ikke kjente Gud igjen når han ble menneske og handlet inn i vår verden. Og evangeliene og NTS bøker er et vitnesbyrd om menneskers forsøk på å tolke det de hadde erfart i møte med Gud, da han ble mennesket Jesus.

Er bibelen da bare menneskeord om Gud? Hva er igjen av Guds Ord?

Det er viktig å se at Guds Ord har et sentrum, og det sentrumet er Kristus Jesus. GT peker fra mot Jesus og NT peker tilbake på han. Og det er Jesus som er det levende Guds Ord, jfr Joh 1,1 I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Og jeg tror det er rett å betrakte Bibelens tilblivelse og sammensetning som Den hellige ånds verk. Bibelen er ikke et tilfeldig sammenrask av bøker med Gudsåpenbaringer. Både i jødiske og kristen tradisjon finnes det bøker som aspirerte til deltagelse i det bibelske bibliotek, men som ble forkastet. Det bibelske vitnesbyrdet gir oss et troverdig og langvarig vitnesbyrd om hvem Gud er og hva han gjør. Men vi kan ikke glemme at det var mennesker som førte pennen.

De som skrev, og vi, møter både teksten og gudserfaringer med et blikk som er preget av hvem vi er, vår historie, hvor vi lever og hvilken tid vi lever i.Vår utfordring i møte med bibelteksten er derfor å prøve å legge bort vårt eget og se etter Guds frelsende og kjærlige handlingsmønster i historien og i våre liv.

Da kan vi, som tidligere generasjoner få oppleve at Bibelen hjelper oss til å se Guds handlinger også i vår tid og i våre liv. Og det er disse erfaringene vi skal vitne om. Erfaringer av Gud som en levende realitet i våre liv. At han idag, som igår, er en levende og nærværende Gud som vi kan erfare i våre liv. For det er ikke bare disiplene, men også vi, som har sett Hans herlighet og trodd på han.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bokanmeldelse: Kjærlighetens hus

2010-12-30T22:06:00.011+01:00

Biskop Halvor Nordhaug har denne nylig gitt ut boken Kjærlighetens hus. Boken er på knappe 50 sider, og består av 20 betraktninger over Andrej Rubljovs kjente ikon "Den hellige treenighet"

La det være sagt med en gang: Dette er femti imponerende sider. Ikke fordi den sier noe grensesprengende nytt teologisk om treenigheten, men fordi den klarer å åpne det som er et av troens paradokser den ene Gud, som samtidig er treenig. Og boken er et eksempel på at noen ganger er ikke ord alene, nok til å trenge inn i troens mysterier. Et viktig poeng for en ordrik kirke. Samtidig som ord kan forløse mye ut av et ikon, som for mange av oss ellers bare ville forblitt et vakkert bilde.

Ikonets utgangspunkt er de tre menn som besøker Abraham og Sara i 1. mosebok 18. Og samtidig er det like mye kirkens bekjennelse som er utgangspunkt for ikonet. Her får hver person i treenigheten sin plass, samtidig som det blir tydelig at ingen av den ene Guds personer handler alene. Sånn sett er hvertfall den nikenske trosbekjennelsen et nødvendig baktappe for å fullt forstå Biskop Halvor sin tekst.

Hvis jeg skulle ønske et vedlegg i boken, så er det nettopp den nikenske trosbekjennelsen. At den ikke er med, tyder kanskje på at boken ikke er tenkt for et bredt publikum. For selv blant mange som regelmessig benker seg i kirken er dette dessverre en ganske ukjent tekst.

Det er noe befriende med en biskop som skriver en bok om Gud, uten sosialpolitiske eller kirkepolitiske spark. En bok som ene og alene virker til å ha blitt til for at av vi skal bli klokere og forstå mer av Gud.

Det er vel særlig kapitlene om Ånden og kirken som skaper mest fornyet refleksjon for min egen del.

En slik bok skaper teologiske grublerier som jeg ikke omgås hver dag, men som er sunt å bryne seg på. Som f.eks: Et sted understrekes det at Faderen er opphavet til både Sønnen og Ånden, og ikke motsatt. Så selv om det ikke er en verdighetsrangering innen enheten så står det fast at Faderen var før Sønnen og Ånden. Jeg stusser litt på dette. Er "født av" (om Sønnen) og "utgått fra" om Ånden eksempler på at et hvert menneskelig bilde av Guds tilblivelse vil komme til kort. Er den egentlige sannheten her kun det at både Sønnen og Ånden er Gud, som Faderen. Gir det egentlig noen mening å tenke at det en gang bare var Faderen?

Med denne lille boken, og med en kopi av ikonet, enten på ark, overhead eller prosjektor burde det være god mulighet for å lede menigheten inn til en dypere forståelse av den ene treenige Gud.

Takk biskop Halvor for en god og viktig bok!

Martin Enstad

Etter at anmeldelsen ble skrevet er det kommet inn følgende kommentar til mine grublerier fra Biskop Halvor, og de gjengis her med tillatelse:

"Du spør om følgende: "Gir det egentlig noen mening å tenke at det en gang bare var Faderen?" Nei, det gjør det ikke. Tanken er at Faderens prioritet er ontologisk og ikke kronologisk."

Preken 2. juledag, Alsvåg kirke

2010-12-29T16:04:00.002+01:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 10. kapittel

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. 18 Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. 19 Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. 21 Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

Det er lite igjen av julekosen i dagens bibeltekster. I dag er det Stefanusdagen. Stefanus var blant de syv første som ble utnevnt til diakoner i menigheten i Jerusalem og han var kirkens første martyr. Og som vi leste fra Apostlenes gjerninger så hadde han et brennende vitensbyrd om Jesus. Et vitnesbyrd som kostet han livet. Stefanus ble steinet til døde for sin Jesustro. Og han er den første i rekken av tusenvis av martyrer som måtte lide og dø for sin tro i kirkens første århundrer.

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. dag jul, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. (joh 1,1)
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)

Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. Og vi synger lovsangen: Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Vår Herre Krist. (NOS
49)

Også kommer vi til 2. dag jul, og det som blir tydelig er at det å bekjenne dette, det å være en disippel, slett ikke alltid vil være enkelt.

For oss, i trygge Norge er dette ganske så fremmed. Riktignok har kirken og kristendommen mistet mye av sin posisjon i samfunnet og folks liv, men fortsatt er de fleste nordmenn medlemmer av vår kirke, denne gudstjenesten ledes av en statsansatt prest, og driften av kirkebygget og lønn til de andre ansatte er hovedsakelig finansiert av kommunen. Vi kan fritt vitne om vår tro, og vi nyter privilegier som er fremmed for så mange andre kristne i verden.

Jesu ord om at arrestasjon, død og hat virker ganske så fjerne. Men la oss løfte blikket ut av vår lille andedam.

I den ateistiske staten Nord- Korea blir man satt i fangeleirer, konsentrasjonsleirer, hvis det blir avslørt at man er en kristen.

I et land som Pakistan kan man dømmes til døden for å konvertere fra islam til kristendommen. Og selv om landets myndigheter ikke skulle gjennomfører dødsstraffen, så er det eksempler fra forrige måned der grupper i folket tar på seg å gjennomføre dødstraffen. Torsdag 11. november ble 22-årige Imran Latif skutt og drept utenfor hjemmet sitt i Lahore i Pakistan. Han var satt fri etter å ha vært anklaget for å ha vanæret Koranen.

Tre dager før ble den 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden.

Og I Iran er den 32 år gamle iranske pastoren Youcef Nadarkhani er dømt til døden i Iran for frafall fra islam.

Stefanusdagen minner oss om at julens gledesbudskap kan koste. Det kan koste å bekjenne Jesus som Gud og menneske, og slutte seg til trosbekjennelsen ord om Jesu som ”vår Herre”. Det kan koste når man tror på engelens budskap om den store gleden, at en frelser er født. Og selv om det utvilsomt setter en demper på julehyggen å ta dette inn over seg, så har vi ikke lov å glemme våre kristne brødre og søstre som lider og dør fordi de bekjenner Jesus som menneske og Gud og Vår Herre.

Vi lever velsignede liv, der forfølgelser er langt borte fra vår virkelighet. Også vi kan oppleve at vår tro spottes, eller latterliggjøres, eller kritiseres. Og det skal vi tåle. Og vi skal lytte. Noen ganger tror jeg vi kan lære mye av det som sies om oss. Og vi må skille mellom den kritikken som går på f.eks vår måte å leve på, hvordan vi oppleves og det vi faktisk tror på. Hvis noen forteller oss at vi oppleves som fordømmende, eller falske, så ta det inn, og la det blir til egen refleksjon.

Hvis vi oppleves som fordømmende, har vi i vår iver etter å si hva som er rett, glemt å kommunisere at vi hver uke i kirken ser behov for å bekjenne våre egne synder, har vi glemt at loven står fast men nåden er så stor at den kan dekke all synd. Har vi glemt at også vi er mennesker, og bare ser stykkevis og delt?

Men når troens innhold latterliggjøres enten det er fra annerledes troende eller de gudløse da skal vi rette ryggen. Når inkarnasjonen - at Gud ble menneske, når forsoningen - at Jesus døde og oppsto for vår skyld, eller evighetshåpet
latterliggjøres da skal vi rette ryggen og være frimodige. Troens vitnesbyrd skal vi frimodig holde fram. Det er vårt kall som kristne, også når det koster.

Men det skal aldri være de kristnes svar å true eller utøve vold. Derfor er korstogene, og kristnes forfølgelser av både jøder, muslimer og annerledes tenkende opp gjennom kirkehistorien en skamplett i kirkens historie.

Kirkens svar skal alltid være sannhet og kjærlighet. Derfor mener jeg at kirken heller ikke kan støtte å skulle presse fram endringer i andre land ved å holde tilbake bistand eller på annen måte unnlate å hjelpe fordi vi er uenige i landets religiøse lover. Det kristne vitnesbyrdet skal alltid holdes fram med kjærlighet. Derfor er jeg veldig glad for dagens kollektbønn der vi ba: Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere. Og mitt hjerte fryder seg når vi i fastetidens litani ber: Kom dem til hjelp som er i nød og fare. Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss. Sannhet og kjærlighet er et godt ekteskap. Og be for våre motstandere og de som gjør oss ondt er et uttrykk for sann gudstro som er virksom i kjærlighet. Vår oppgave som kristne er å vitne om sannheten i kjærlighet og med kjærlige handlinger, så troen kan styrkes og vokse.

Og samtidig skal vi forvente av våre politiske myndigheter at de fryktløst tar opp og krever forandringer ovenfor de landene der mennesker forfølges på grunn av sin tro. Det er verken bedre eller verre at noen får hodet hakket av på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse. Begge deler er like ille, og det bør påtales like sterkt og tydelig.

Stefanus er Bibelens mest kjente diakon. Og det er en nær sammenheng mellom diakoni og vitnesbyrdet som skal holdes fram. I vår kirke er diakoni forstått som kirkens omsorgstjeneste, den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Og vår kirke har vedtatt en visjon for kirkens diakoni som er slik: Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste.

Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste. Jeg tror det er det mest virkningsfulle vitnesbyrdet vi har. Ordene finnes det mange av, de trengs, men handling er det som gjør ord til mer enn ord.

Når vi forfølges, spottes eller latterliggjøres. Eller som oss: lever i velsignet overflod så skal de kjenne oss kristne igjen på dette; at vi var grepet av Guds kjærlighet til alle mennesker og alt det skapte, og at vi gjorde vårt for å virkeliggjøre dette i vårt liv og vår tjeneste.

Ikke til vår Ære, men til den treenige Guds ære, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

1. juledag 2010 - skaperOrdet, verdens Lys og Guds Sønn.

2010-12-29T15:55:00.005+01:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

2 Han var i begynnelsen hos Gud.

3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.

5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

14 Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Slik lyder Herrens ord.

Det er Jul. Og vi feirer julens under. Gud er blitt menneske. Allmakten har valgt avmakten. Dommeren er blitt frelseren. Himmel har søkt jord, for å løfte oss mennesker fra støvet og inn i et himmelsk fellesskap. Fødselen vi feirer en Guds fødsel inn i vår og Hans felles verden. La oss prise Gud ved å synge vårt høytidsvers: En frelser er oss født i dag.

NOS 47

Kjære menighet.

Den bibelteksten som er denne dagens prekentekst kalles for Johannes prologen. En fortale for hele Johannesevangeliet. Og Johannes prologen handler ikke kun om Jesu fødsel. Men hele Jesu virke, så å si fra evighet til evighet.
Og det er tre ord, tre bilder som beskriver Jesus i denne teksten. Det er Ordet, Lys og Sønn. La oss begynne med Ordet.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Hvilket Ord er det snakk om, dette Ordet som er Gud. Er det domsord, er det nådeord, er det velsignelse. Nei, dette er Ordet som er forut for både dom og nåde og velsignelse. Det er Guds skaperord. Vi kjenner det fra skapelsesberetningen. Gud sa… og det ble… Johannes prologen plasserer Jesus inn allerede før skapelsens morgen. Før noe annet var han hos Gud, og han er Gud. Gud hos Gud, og likevel den ene Gud. Her ser vi et glimt inn i treenigheten. Gud er relasjon, Gud er felleskap før noe annet er.

Den apostoliske trosbekjennelsens tredeling har nok ført til at vi ofte har lagt skapelsen på Gud Fader alene, og Jesus får ingen oppgave før han fødes inn i verden. Mens i den nikenske trosbekjennelsen, som vi framsa denne juledagen, er mer nyansert eller skal vi sy: mer fyldig. Der bekjenner vi troen på den allmektige Far som har skapt himmel og jord, men vi bekjenner også om Sønnen: Ved ham er alt blitt skapt.
Gud Fader, skaper ved Sønnen, han som er Ordet, Guds skaperord. Og det som skapes er liv. Av intet skapes liv.

Den Gud som er felleskap og relasjon i sitt vesen skaper en verden og inviterer den inn i fellesskap med seg. Julens frelsesbudskap handler om liv. Gud skaper LIV ved Sønnen i tidene begynnelse. Og når tiden er inne skaper Gud en ny pakt og en ny relasjon med menneskene ved å la Sønnen bli menneske, ha sitt LIV blant oss. Og ved Sønnen – Hans vitnesbyrd, Hans død og Hans oppstandelse skal vi en gang få evig LIV hos Gud. Et lite søk på internettbibelen vil vise at liv, og da gjerne i en spesiell sammenheng – Jesus som gir evig liv forekommer hyppig i Johannes evangeliet.

Jesus som Ordet handler altså om skapelsen. Og det som skapes er liv, liv på skapelsesmorgenen, men også evig liv. Og i vår tekst dannes det en bro mellom Ordet som skaper liv, og livet som er menneskenes lys.

Det som ble til
4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

I Johannes evangeliet taler Jesus i bilder, og en kontrast som ofte brukes er lys/mørke. Flere steder omtaler Jesus seg selv som lys. Det mest kjente, og som binder sammen liv og lys er Johannes 8, 12 «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Lyset i Johannes evangeliet er noe Jesus er, det er noe man kan følge, man kan få livets lys eller bli lysets barn, men lyset er også noe som avslører. Lyset står i kontrast til mørke. Jesus betegner seg som livets lys, og den som tror på han skal ikke forbli i mørket. Lyset er det gode, troen, Guds verden. Mens mørket er verden uten Gud. Og gitt de tette parallellene med liv er det naturlig å tenke seg at livet i mørke er egentlig ikke liv. Der lyset ikke er, der er det mørke og død. Gud er liv og lys, gudløsheten er død og mørke.

10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Lys og liv, det er Guds tilbud. Lys og liv, det er også julen budskap. For når Gud blir menneske så inviteres det til å være en del av verdens nyskapelse. Verden og vi skal fødes på nytt. Men fødsel kan være smertefullt. Vi kjenner Nikodemus sin dialog med Jesus, også den i Johannesevangeliet:

3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» (Johannes 3, 3-4)

Så begynner Jesus å forklare for Nikodemus, og forklaringen ender slik:

16 For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde.20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» (Johannes 3, 16 – 21)

Lyset avslører, og derfor vil menneskene trekke seg unna sin nyskapelse, det å bli født på nytt. Men også for Gud er fødelsen fylt av smerte, for som vi synger nå ved juletider: fra krybben til korset gikk veien for deg. Men Gud trekker seg ikke unna. For Gud vil liv, Gud vil at lyset skal skinne i verden. Som alle menneskers håp, veiviser, liv og trøst. Dette er også julens budskap: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Johannes 3, 17). Kan vi kjenne igjen budskapet til engelen fra Betlehemsmarkene: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Lukas 2, 10b-11).

Ordet, Guds skaperord, som var der ved tidenes begynnelse og skapte liv. Og Han som er Ordet er også menneskenes lys. Og han som er både Ordet og Lys han er Guds Sønn.
For oss som møtes i kirken 1.juledag er dette kanskje en selvfølge. Men samtidig er det kanskje troens største hinder for mange. Og det er samtidig en bekjennelse som er umistelig for den kristen kirke.

Mange kan godkjenne Guds Sønn som en hederstittel på et klokt menneske, fylt med en spesiell visdom og med en oppgave fra Gud. Men realiteten som ligger i begrepet Guds Sønn, nemlig at Jesu er Gud, blir for mange vanskelig. Men ryker realiteten i denne bekjennelsen, så reduseres Jesus til et usedvanlig godt menneske, og da ryker fundamentet for kirkens tro, lære og liv.

For det første så gjør det Jesus til en religiøs bedrager eller til et menneske med overdrevne og forvirrede påstander om seg selv. Og verken bedragere eller mennesker som påstår å være Gud, uten å være det, fortjener den tro, hengiven og kjærlighet vi har til vår Gud. Det er meningsløst å be til Jesus, hvis han ikke er noe mer enn et menneske. Og det gjør troens største håp, hans død og oppstandelse til vår frelse, til et håp uten innhold. Et menneske kan ikke sone verdens synd og sprenge dødens grenser, det kan kun Gud. Et menneske kan ikke skape en ny kjærlighet mellom Gud og mennesker, som driver mennesker ut i en nestekjærlighetens tjeneste for andre, det kan Gud.

En voksende andel nordmenn er født og oppdratt som muslimer, eller velger å konverterer til Islam. Og jeg er ikke blant dem som tror Islam er kristendommens største utfordrer i Norge. Tvert imot kan kristne og muslimer finne mange verdier vi forenes rundt. Men så finnes det viktige punkter der det ikke er mulig å bygge bro, men der vi må lære oss å leve med forskjellene. For kristendommen er bekjennelsen til Jesus som Guds Sønn, ikke som profet, uoppgivelig og uforanderlig.

Troens største utfordring i vårt Norge er likegyldigheten. Så alt for mange nordmenn er likegyldig til Han som er skaperOrdet, verdens lys, til Han som vi bekjenner som Guds Sønn. Til dem og hele verden er vi sendt for å vitne, slik engelen vitnet på Betlehemsmarkene:

11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Lukas 2, 11).

Eller slik som Johannes formulerte seg i vår tekst sitt sist vers:

Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

SkaperOrdet, verdens Lys, Guds Sønn – ingenting mindre skal vårt vitnebyrd handle om. Og det er Hans fødsel vi feirer også denne julen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken til Julaften på Alsvågheimen og 1. juledag på Myreheimen

2010-12-29T15:52:00.002+01:00

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

14 «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Det er en utfordring å skulle gå til bake til juleevangeliet hvert år, og lete etter noe nytt å fortelle om. For vi kjenner historien så godt. Ikke bare selve juleevangeliet, men også historien rundt. Om engelens besøk til Maria, om Josef som også får englebesøk og som da bestemmer seg for ikke å gå fra henne i forlovelsestiden, men bli trofast hos henne. Vi kjenner den sikkert strevsomme reisen fra Nasaret og til Betlehem. Og vi vet at gjeterne ikke bare nøyde seg med å høre englesangen, men oppsøkte barnet som de fant i stallen. Og vi kjenner så godt historien om de tre vismenne som kommer for å hylle barnet. Og de fleste av oss husker hvordan familien må flykte til Egypt når kong Herodes bestemmer seg for å drepe alle guttebarn under to år i Betlehem for å være sikker på å ha tatt livet av den nye jødenes konge som vismennene hadde spurt etter.

Vi kjenner historien, og hvert år vender vi tilbake hit. Til stallen, til barnet og engelen som forkynner frelserens fødsel og lovpriser Gud og ønsker menneskene alt godt med sin lovsang:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Og nå er vi her ved stallen igjen. Og hvert år pleier jeg å se etter noen nye detaljer. Det store bildet er på plass, men hva kan jeg spesielt legge merke til år. Hvilken juletanke er det som kan følge meg gjennom julen dette året.

For meg er ordet fellesskap, den detaljen jeg har lagt merke til. Fellesskap. Det er et ord som spiller godt på lag med julefeiringen slik de fleste av oss ønsker at den skal være.

Men det spiller også godt på lag med juleevangeliets budskap. For julen markerer et fellesskap mellom himmel og jord.

For her står vi ved noe av kjernen i det som gjør julen til en kirkefest, fellesskapet mellom himmel og jord. Og det blir så konkret som at Gud blir menneske. Det er ikke et felleskap som kun holdes ved like gjennom bønner fra jorden opp til en fjern Gud, og med guddommelig hilsener i retur via profetene. Nei, fellesskapet manifesterer seg i noe så konkret som at Gud blir menneske, og han blir det for at vi skal kunne bli lik Gud.

Fellesskap skaper forandring. Mektige og kjente mennesker, kan falle drastisk i status hvis vi blir kjent med dem. På samme vis som kan mennesker som ellers faller utenfor i mange sammenhenger vise seg som strålende mennesker når vi blir kjent med dem og pleier fellesskap med dem. Fellesskap er en invitasjon til å bli kjent med en vi ellers bare kjenner til.

Når Gud blir menneske, så inviterer han oss til å bli kjent med han selv. Ikke som fjern og opphøyet, hellig og distansert, men som nær og interessert, som hellig og nærværende.

Fellesskap er et ord som beskriver Guds vesen. Ja, Gud er en, men treening. Han er aldri alene i ensom majestet, for selve Guds vesen er fellesskap, mellom Faderen, Sønnen og en hellige Ånd. Og det er ikke et ekskluderende fellesskap, nei, det strekker seg ut mot menneskene, og inviterer oss til å ta del, til å ta del i det himmelske fellesskap. Ja, kanskje kan Guds fødsel sammenliknes med en frier som tar mot til seg, trår fram, bukker og inviterer til dans. Vil du danse med meg? Gud vil lede oss i dansen, og vi kan følge med i den dansen han inviterer til.

Sant fellesskap innebærer tillit. Og for meg er juleevangeliet også en beretning om Guds tillit til menneskene. Tenk hvor sårbar Gud er når han ligger i Marias armer, uten ord, uten makt og velde,uten noen andre muligheter enn å være overgitt Marias omsorg, hennes melk, hennes varme. Han, som kristne i hele verden bekjenner som sin Herre, han ligger der i Marias armer overgitt til et menneskes omsorg.

Fellesskap er trolig også noe av det sanneste uttrykket for kristen tro. Troens liv er langt på vei et liv i fellesskap. Et liv i fellesskap i menigheten, som møtes til tilbedelse og takk, og særlig synlig blir fellesskapet i menigheten når det inviteres til måltidsfelleskapet, til nattverden. Men det er også et liv i fellesskap når vi tar på alvor Jesu eksempel og går til de syke, de utslåtte, de fattige, de venneløse og de som lider. Å leve som en kristen, er å leve med utstrakte hender og stadig invitere mennesker til fellesskap. Til menneskelige fellesskap og til fellesskap med Gud.

Gud ble menneske, for at vi skal bli Gud lik. Som troende mennesker skal vi også glede oss over at budskapet om en frelser, også en gang skal bety at vi får oppstå til fellesskap med Gud. Da skal vi som Maria og Josef, hyrdene og vismennene få se han slik han er. Og da skal ikke Gud ligge som et lite barn i Marias moderlige favn, men vi skal tas imot som Guds barn av en raus og himmelsk Far.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken, 4. søndag i advent 2010

2010-12-20T13:00:00.002+01:00

Lese tekster: Jesja 52, 7-10 og Fil 4,4-7

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel

Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» 20 Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» 21 «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. 22 «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» 23 Han sa:
« Jeg er en røst som roper i ødemarken:
Gjør Herrens vei rett,
som profeten Jesaja har sagt.»
24 Noen av de utsendte var fariseere. 25 De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» 26 Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, 27 han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»

Slik lyder Herrens ord!

Johannesevangeliet begynner i Guds uendelighet, hans evighet, hans velde og makt, som opphavet til alle ting.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Joh 1, - 5)

Johannesprologen er Johannesevangeliet sitt juleevangelium. Her er ingen jomfruer, hyrder, staller eller folketellinger. Her er fokuset på dette store under at den veldige Gud blir menneske. Ordet, med stor O, blir menneske. Den sosial skandalen med en ugift mor, den himmelske lovsangen er skrellet bort til fordel for sakens kjerne: Gud blir menneske. Og samtidig forteller prologen om døperen Johannes som er sendt foran for å vitne om han som skal komme. De gamle profetord ropes ut på nytt: Vend om, Rydd vei for Herren.

Like etter Johannes prologen kommer vår tekst, der Johannes spørres ut hvem han er. Og han sier selv at han ikke er Messias, benekter at han er Elia, eller profeten. I stede framstiller han seg selv som Jesjabokens røst i ødemarken, den som roper: Rydd vei for Herren, legge en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen (Jesaja 40, 3b). Og bare to vers etter at vår tekst avsluttes så kommer Jesus til Johannes, og Johannes utbryter: Se Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1, 29b)

I dagens kollektbønn så takket vi Gud for å ha sendt profeter og budbærere til å vitne om sin Sønn Jesus Kristus. Og vi ba om nåde til å ta imot dere vitnesbyrd i tro, så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire Hans fødsel med hellig høytid i Guds kirke.

Det er en rekkefølge, en bevegelse i denne bønnen som er verdt å merke seg. Gud sender profeter og budbærere, og vi tar imot, ikke ved egen kraft eller visdom, men ved Guds nåde. Og mottagelsen gjør at vi kan feire.
Nå er vi ikke alle som har hørt døperen Johannes. Men vi har alle hørt evangeliet, ellers hadde vi ikke kommet til tro. Konfirmanter kan ofte fortelle om en bestemor som ba Fader Vår på senga og fortalte ”masse fra Bibelen”, for noen av oss var det mamma og pappa som ble de viktigste evangelieformidlerne, for noen er det en venn som ble den som tok dem med til en kristen sammenheng, eller en nabo, eller kanskje det var en krise i livet som bragte en tilbake til troen som man kjente fra barneårene.

Budbærene vi takker Gud for i dag, er ikke bare de bieblske budbærere, men også de som bragte budet til oss.

Og denne takken, og teksten evangelieteksten i dag er også et kall til oss om å være oss bevisst vår oppgave som budbærere for vår Gud. Som foreldre, som besteforeldre, som venner , kollegaer og sambygdinger…og til syvende og sist også i den store verden.

Skal vi formidle evangeliet så er ordene nødvendige. Troen trenger ord som gjør det klart hva vi tror på. Vi trenger fortellinger som inspirerer og forklarer. men ord alene, har liten kraft. Ordene må henge sammen med livene våre. Derfor er Paulus sine ord om troens liv, også i praksis uttrykk for noe som er misjonerende:

4 Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! 6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Gleden, bekymringsløsheten, påkallelsen og takken til Gud er ikke noe vi gjør, for å omvende mennesker. Men når vi gjør det, så ser mennesker troens frukter, og de kan virke fristende. Som troende har vi noe vi gjerne vil dele, og da må vi fortelle om og leve ut det vi har.

Kollektbønnen begynte med profeter og budbærere, så en bønn om å få ta imot troen, og til slutt en konsekvens: Så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire hellig høytid i din kirke.

I en tid da handelstanden og nissen virker til å ha tatt over mye av julen peker prekenteksten og kollektbønnen på viktigheten av å se hva vi feirer. Vi feirer Kristi fødsel. Vi feirer at Gud ble menneske.

Og gjennom hele adventstiden så har vi møtt tekster, som på ulike måter er et ekko av røsten i Jesajabokens utrop: Rydd vei for Herren. La han ikke drukne i gaver og mat, rydd vei for festens hovedperson.

Alle bør kunne glede seg til jul. Det er både dypt menneskelig og dypt kristelig å glede seg til fest og gaver, å glede seg til å samle familie og venner. Utfordringen er å kunne stå i denne gledens høytid og først og fremst ha hjertet sitt i høytidens kjerne: At Gud ble menneske.

Det betyr ikke at vi skal feste mindre, eller med håndbrekket på. At Gud ble menneske er ingen grunn til å glede seg mindre eller feste mindre. Men det er viktig å holde fast på hvorfor vi samles til glede og fest. Så vi i julen, slik Paulus skriver til menigheten i Fillipi, gleder oss i Herren.

Nå står julehøytiden ved døren. La oss minne hverandre på profetens utrop: Rydd vei for Herren.

Vi må rydde plass til Herren i våre liv. Rydd vei for Herren. For han er kommet, han som var lovet, han som Johannes ikke var verdig til å løsne sandalremmen for, han som gjennom kors, død og oppstandelse gir oss liv, nåde og fred. Han skal vi få feire å glede oss over til klokkene ringer til julefest.

Når det får synke inn er det god grunn til å si med Paulus: Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

6. desember - julenissen

2010-12-19T01:30:00.002+01:00

Brevet til hebreerne 10, 35 – 39

Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.

37 For ennå er det bare en kort stund,
så kommer han som skal komme,
og han skal ikke drøye.

38 Min rettferdige skal leve ved tro;
men trekker han seg unna,
har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.

Slik lyder Herrens ord.

I dag er det fra gammelt av Nilsmess, til minne om helgenen St. NIKOLAS, eller julenissen som vi kjenner han som.

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske jvi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel, Den hellige Nikolas av Myra.
De historiske kjennsgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinse. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.

Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.

Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilgrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.

Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr.
Vi leste fra Hebreerne: Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. Gjøre Guds vilje, det var vel det han gjorde den hellige Nikolas, da han ga all sin rikdom til de fattige. La oss, nå som julen nærmer seg også forvalte vår rikdom slik at Guds vilje skjer.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

5. desember – ta imot hverandre

2010-12-19T01:27:00.002+01:00

Romerne 15, 4 – 7

4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. 5 Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.

Slik lyder Herrens ord.

Denne teksten er hentet fra Paulus brev til menigheten i Roma. I motsetning til de andre Paulusbrevene skriver Paulus dette til en menighet han ikke har grunnlagt, og det er også en menighet han ikke har møtt tidligere. Brevet sendes menigheten fordi Paulus ønsker å dra å besøke dem, og han sender brevet foran seg, der han presenterer hva han lærer og tror.

Romerbrevet er derfor en spennende presentasjon av Paulus sin lære. Og et av de få bibelversene jeg har lært meg utenat, er å finne i dette brevet, i det 8. kapittel,
vers 1: Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Teksten vi leste er en lesetekst i gudstjenesten denne søndagen. Og det er særlig en setning som fester seg hos meg. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.

Jeg synes det setter vakkert ord på det som alltid må være en kristen sitt utgangspunkt, nemlig takknemlighet og glede som blir til handling.

For når kirken oppfordrer oss til å gjøre gode gjerninger, så er det ikke fordi vi skal tilfredsstille et guddommelig krav. Gode gjerninger gjort av plikt kan være nyttige, men når de er gjort av kjærlighet og takknemlighet får de en mye større betydning.

Jesusbarnet som vi venter på, han viser oss Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet så stor og sterk at Gud ble menneske for vår skyld. Gud var villig til å dele våre kår, vise oss godhet, tilgivelse, omsorg, gi oss tid og råd. Men aller viktigst han var villig til å dø for våre synder.

I en av våre vakre julesalmer synger vi: Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg.

Dø for våre synder. For femti år siden hadde alle nordmenn et forhold til hva det betydde. I dag er det mer fremmed tale. Hva betyr det?

Det betyr at Gud holder oss ansvarlig for våre liv. Og vi har ikke levd opp til den guddommelig lov. Men i stede for å forkaste menneskene, velger Gud å bli menneske. Men menneskene endte opp med å drepe Jesus. Og Gud valgte å la sin egen død, gjelde som soning for våre synder. For døden, som holder oss borte fra fellesskap med Gud, beseiret Gud når han reiste Jesus opp fra de døde. Og Han lover den som tror, at også for deg er døden beseiret. Og dette er troens mysterium. At død ble til liv.
Og det er her vi finner virkelig juleglede, at Gud lar en frelser bli født. Og det er her vi finner kilden til takknemlighet og glede: Gud er villig til å dø for meg, burde ikke jeg da være villig til å selv gi nåde, tilgivelse og kjærlighet, selv til dem jeg synes egentlig ikke fortjener det.

Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. Paulus skriver dette i en sammenheng der det handler om fellesskapet i den kristne menighet. Der de sterke må bære de svakes byrder også. Vi kristne har ofte vært flinkere til å snakke om kjærlighet, enn å praktisere den. Kanskje særlig mot hverandre. Menigheter har stått hardt mot hverandre, harde ord har falt om andres dåpssyn, bibelsyn og menighetsliv.

Adventstiden handler om å forberede seg på å ta imot Jesus. En del av den forberedelsen burde også innebære at vi som kristne søsken er villig til å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre, og at vi på tross av forskjeller står sammen i håpet til det barnet som blir født, og som vi alle kaller for verdens frelser.
Mon tro om ikke en kristenhet som taler varmt om hverandre, og støtter hverandre er et viktigere vitnesbyrd om Jesus som verdens frelser, enn vi egentlig er klar over. Det er viktige og store teologiske spørsmål som skiller de kristne kirkene, også i Øksnes. Men det største og viktigste spørsmålet, om frelsen i Jesus Kristus, den står vi sammen om.

Å snakke ondt om eller latterliggjøre de som ikke tror akkurat som meg, det er også min synd. Det ber jeg om tilgivelse for. Og jeg ber om at vi i framtiden må ta imot hverandre, som Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

4. desember - Forfølgelser

2010-12-19T01:26:00.003+01:00

Matteus 24, 3 – 14

3 Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
4 Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! 5 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. 6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. 7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. 8 Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
9 Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. 10 Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. 11 Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. 12 Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. 13 Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 14 Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.

Slik lyder Herrens ord

Det er mange, litt i overkant heftige tekster som tilhører adventstiden i kirken. Det handler om å være beredt. Om å være klar, også når prøvelser møter oss. Og her vi sitter i det mette Norge, med en kirke finansiert av det offentlige, kan det virke voldsomt og virkelighetsfjernt de ordene som Jesus her legger ut. Falske profeter, forfølgelser….det virker fjernt.

Kanskje var det mer forstålig for de første kristne, som stadig erfarte forfølgelse og trakassering. Martyriet, det å dø for sin tro, ikke som selvmordsbomber, men fordi keiseren og andre styresmakter forfulgte de kristne, var ikke uvanlig for de første kristne som leste disse tekstene.

Men også i dag finnes det kristne i verden, som forfølges for sin tro. I autoritære regimer i andre deler av verden, finnes det kristne som må holde sin Bibel gjemt, som må feire gudstjeneste i skjul, og som risikerer livet ved å fortelle sin nabo om Jesus. I Pakistan ble den kristne firebarnsmor Bibi dømt til døden ved henging den 8. november fordi man mente hun hadde vært blasfemisk i en samtale med muslimske kollegaer. Bibi skal ha sagt at Jesus døde for hennes skyld, og spurt sine kollegaer hva Muhammed hadde gjort for dem. Fredag i forrige uke, deltok flere hundre i et demonstrasjonstog når det ble kjent at myndighetene vurderte å benåde Bibi, hun har allerede tilbragt 1,5 år i fengsel.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det gjelder sosial urettferdighet, det gjelder når andre opplever mobbing og trakassering i Norge. Men det gjelder også når våre kristne søsken forfølges for å bekjenne det vi trygt kan bekjenne i Norge; at Jesus er verdens frelser.

Mange kristne har brukt mye tid på å lete etter tegn på endetiden. Kriger og naturkatastrofer brukes som tegn for å si noe om at Jesu kommer igjen snart.
Jeg tror en slik tilnærming er helt feilslått. Er det noe som er sikkert så er det at det blir en overraskelse når det skjer. Men det som går igjen i disse tekstene som handler om Jesu gjenkomst, er at de handler om å være beredt. Om å fortsette å tro, når andre forlater troen. Fortsette å tro når ondskapen herjer. Fortsette å tro når man blir latterliggjort og spottet. Fortsette å stå opp for sannheten, også når det koster.

Troen viktigste motstander i Norge er verken vold, spott eller forfølgelse, men likegyldighet. I våre mette liv, der vi er så godt velsigent på alle vis, så er det nesten så vi ikke trenger Gud. Og hvis vi skal stole på noen andre enn oss selv, så er nok penger godt kvalifisert for å være Norges fremste avgud.

Vi forbereder oss på jul. På barnet som skal bli født. Det lille Jesus barnet er det ikke så krevende å samle seg rundt. Men Jesus forble ikke en baby. Han ble en voksen mann, som stiller oss på et valg når Han sier han er Guds Sønn.

Jesus døde for mine synder, hva har din Gud gjort for deg…jeg synes det er et godt spørsmål Bibi stilte. La oss håpe og be hun ikke må betale martyrprisen for sin tro.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

3. desember – Vær beredt

2010-12-19T01:24:00.002+01:00

Lukas 12, 35 – 40

35 Spenn beltet om livet og hold lampene tent! 36 Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. 37 Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. 38 Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt.
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»

Slik lyder Herrens ord.

Er jula blitt som en gjøkunge? Gjøken legger sine egg i andres reir. Og gjøkungen vokser raskt, og etter hvert som den vokser lemper den visstnok ut de andre ungene av redet. Jula er en høytid som blir større og større. I oktober kom julemarsipanen i butikkene. Og før 1. søndag i advent åpner julegater, og juletrær tennes. Det er lite tiod igjen til advent, til å forberede seg. I kirken er adventstiden en tid som preges av tekster med alvor. Ikke en barnlig glede over barnet som kommer, men et alvor. Et alvor om å være beredt når Jesus kommer, ja som et lite barn på julaften, men også når han en gang kommer igjen.

Da jeg var syv år, avla jeg speiderløftet for første gang. Og i snart tredve år har jeg levd med dette løftet om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og mange, mange ganger har jeg hørt speidernes valgspråk; Vær beredt, sier lederen, alltid beredt svarer speiderne.

Alltid beredt. Det er ikke alltid jeg har fått det til, verken å leve opp til speiderløfte eller og alltid være beredt. Men det har likevel fulgt meg som idealer gjennom livet. Og jeg tror at det på mange måter har vært med på å forme meg til den jeg er. Kanskje begynte mitt prestekall å vokse den gangen jeg lovte å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Kanskje var det ønsket om å være beredt, som gjorde meg klar til å ta utfordringer jeg ellers ville veket unna.

Jesus ber oss i dagens evangelietekst om og alltid være beredt. Alltid være klar hvis han skulle komme igjen. For meg er det både urovekkende og beroligende å tenke på at Jesus en gang skal komme igjen.

Det er absolutt dager og situasjoner der jeg synes det hadde vært greiere å bli tatt på fersken hvis Jesus kom igjen, enn andre dager. Jeg vil vel heller at han kommer igjen mens jeg feirer gudstjeneste i en av Øksnes sine kirker, enn når jeg er både urimelig og kravstor ovenfor mine omgivelser.

Vi vet at livet er sånn. Noen dager går det greit, mens andre dager er det tyngre, vanskeligere å gjøre det som er rett.

Da er det en trøst å vite at det er ikke hva jeg gjør, som til syvende og sist skal være avgjørende, men Guds nåde. Gud vet at vi mennesker ofte vil det bedre enn vi får det til. Han vet om alt som er vanskelig i livet. Men han vet også at vi trenger idealer. Han vet også at noen ganger er mennesker så utrolig mye bedre, modigere, tilgivende og omsorgsfulle enn man forventer.

Derfor møter Gud oss med begge deler. Gud møter oss med sine krav om at vi skal være gode mennesker, men han møter oss også med nåde i Jesus når vi ikke klarer det. Den som bare hører kravet bli utmattet, den som bare hører nåden, strekker seg ikke mot å gjøre det bedre. Hvordan skal vi klare å holde begge deler sammen.

Noen av mine flotteste og viktigste samtaler har jeg hatt rundt et leirbål sammen med speidervenner. Og noen ganger har de samtalene fått lov til å handle om avstanden mellom ha jeg vil, og hva jeg får til. Og jeg husker en speiderledere sa til meg en gang: De gamle sjømenn seilte etter stjernene, ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet. Det er et bilde jeg er glad i, og som jeg ofte har brukt senere. Idealer er viktig, ikke fordi vi skal regne med å bli perfekte, men fordi vi trenger dem når vi styrer livsskuta vår på vei mot målet.

Jesus ber oss være beredt, beredt til å strekke oss etter idealene, men også beredt til å stole på Hans nåde. Da er vi også beredt når han en gang kommer igjen.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

2. Desember - Ta deg av de svake

2010-12-19T01:23:00.006+01:00

5. mosebok 24, 17 – 22

17 Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. 18 Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
19 Når du høster inn kornet på åkeren din og glemmer et kornband der, skal du ikke vende tilbake og hente det. Innflyttere, farløse og enker skal få det. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid.
20 Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. Det som er igjen, skal innflyttere, enker og farløse ha. 21 Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflyttere, farløse og enker ha. 22 Kom i hu at du var trell i Egypt. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.

Slik lyder Herrens ord.

Dagens tekst er hentet fra 5. mosebok. Og 5. mosebok gir seg ut for å være Moses sin siste tale til folket. Når talen er ferdig fører Gud han opp på et fjell, og lar han se landet som folket skal få, men Moses får ikke gå inn i det. Og Moses dør, og Gud selv gravlegger Moses.

Folket står på terskelen av en ny tid. De har flyktet fra Egypt, vært 40 år i ørkenen, og nå skal de innta det landet som Gud har lovet dem. Og folket trenger lover, og der det moses gir folket.

Og de lovene som vi leste, er også idealer som vi bør holde i hevd i vårt samfunn. Israelittene blir bedt av Gud om sette igjen korn, la det henge igjen oliven og vindruer til innflyttere, farløse og enker.

Dette var de som hadde minst i dette samfunnet. Innflytterne manglet eiendom, og stammenettverk. De farløse og enkene hadde ikke noen som var deres forsørgere, de var overlatt til folkets gavemildhet. Derfor var det viktig å la det være igjen noen av basisvarene korn, oliven og druer som disse unne høste.

I dag er det også FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveriet. Og selv om vi skulle tro at alt slaveri var avskaffet i 2010, så er det ikke sånn. I det moderne slaveriet holdes kvinner, barn og menn fast i slavelenker f.eks gjennom lån. En kvinne kan få lån for å få hjelp til å reise til et annet land, her må hun betale sin gjeld som sexarbeider. Trafficking er en trist realitet, og ofrene lever også i vårt Norge.

Fattigdom skaper desperasjon, miljøkatastrofer skaper desperasjon, krig skaper desperasjon, og desperate mennesker legger ut på flukt.

Tenk hvis det var deg som hadde måttet legge alt du kjente bak deg, venner, familie, landet der de forstår ditt språk, tror på din Gud, har en kultur du kjenner, for å redde livet i krigssituasjon, eller for å skaffe deg mat fordi sulten råder der du egentlig kom fra.

Vi lever i verdens rikeste land, og det gjør meg oppriktig opprørt når noen mener vi ikke skulle ha råd til å ta imot flyktninger. Og jeg blir sint når man prøver å bruke kristendommen som legitimitet for å holde flyktinger ute av Norge. Man maler opp et skille mellom kristendommen og de andre, og ofte er det Islam som må spille rollen som stor og slem.

Men kristendommen holdes ikke i hevd i Norge ved å holde andre utenfor. Kristendommen holdes i hevd i Norge ved at de som tror, bekjenner sin tro, samles til gudstjeneste og lever slik Jesus ber oss om å leve.

Og er det noe jeg er veldig sikker på, så er det at Jesus ikke vil godta et nei til et menneske på flukt.

Guds lover, er gode lover. Og de hjelper oss å se at vår neste er like verdifull som oss selv. Vi er ikke, og skal ikke bli like, men vi er likeverdige. Derfor må vi dele av vår overflod, og ta imot mennesker som lider nød.

Andre hudfarger, andre klesskikker, andre matvaner, retter og religiøse skikker. Det er fremmed, og kanskje blir vi litt redde for det vi ikke forstår. Men det vi ikke forstår kan vi lettere forstå, ved å bli kjent med de fremmede. Og en fremmed vi kjenner, er ikke lenger en fremmed, men kanskje en venn, hvertfall en sambygding.

La oss be:

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

1. desember - Et nådens år fra Herren

2010-12-19T01:20:00.003+01:00

Lukas 4, 16 - 22

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

I dag er det 1. desember. Og mange glade barn har kunnet åpne den første luken i adventskalenderen sin. Vi begynner å glede oss til jul, hvertfall noen av oss. Men ikke alle kan glede seg like lett.

I dag, 1. desember er det også verdens AIDS-dag. På verdensbasis lever ca 40 millioner mennesker med HIV-smitte. Og man regner med at et par millioner dør hvert år av AIDS. Og verst rammer HIV/AIDS de fattige delene av verden, der de medisinene som er kommet, og som kan gi HIV-positive et langt liv, kun er en fjern drøm.
HIV/AIDS skaper ikke nød i vårt nærområde, men det finnes mennesker som lever i nød, også i vårt nærmiljø. Mennesker som lever så marginalt at det å få en uventet regning kan velte hele økonomien, mennesker som har så lite at det å skulle skape en skikkelig jul med det som hører med av litt ekstra mat og noen gaver, framstår som et umulig prosjekt. Eller mennesker som av ulike årsaker har så store problemer at det vanskelig for dem å forberede og prioritere sine ressurser sånn at det blir julefeiring.

Jesus sier i dagens tekst at han er kommet for forkynne et godt budskap for de fattige, gi fanger frihet, la blinde få se, sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Og det var det vi så han gjorde men han gikk på jorden. Han møtte mennesker, så deres behov, deres hemmeligheter og deres skyld og deres skam. Og han reiste dem opp, helbredet dem, ga dem tilgivelse, ga dem muligheter til en ny start, hjelp dem i deres nød.

Jesus går fortsatt i blant oss her i Øksnes. Ikke i egen person. Men ved at han kaller oss som vil tilhøre han, ja det er et kall som går til alle mennesker, til å gjøre det han ville gjort.

Diakonen i Øksnes menighet tok forrige jul initiativ til et bredt samarbeid i kommunen, for å dele ut julematesker til mennesker i vår kommune, som trenger en håndsrekning i julen. Og mange stilte opp, ga gaver, hjalp til med handling, pakking og utdeling. Og eskene skapte glede, hos mange som trengte en håndsrekning. 33 esker ble delt ut i fjor, og til sammen 60 mennesker fikk på den måten en håndsrekning til jul.

Også i år skal diakonen og diakonatet videreføre dette prosjektet, sammen med mange gode samarbeidspartnere. Du kan også bidra, og være med å gi spre juleglede til et ukjent medmenneske i ditt nærmiljø, ved å gi en gave. Enten i bøssa for julemateskene på kommunetorget eller til kontonummer: 4648 09 50127 og merke det med julematesker. Eller ta kontakt med oss i kirken for mer informasjon.

Diakonens prosjekt med julematesker er viktig, ikke bare fordi det gir hjelp til noen som trenger hjelp. Men det er viktig fordi det bevisstgjør alle oss som har, på at ikke alle har. Mange liker ikke ordet plikt, men jeg vil bruke det ordet. Jesus lærer oss at vi som har, har en plikt til å hjelpe de som ikke har. Og det er ikke en sur plikt, men en plikt som springer ut av takknemlighet. Takknemlighet over å være rikelig velsignet, og takknemmelighet til han som var villig til å gå fra himmel til jord, bli menneske blant oss, for å frelse oss.

Det er vår oppgave å være Jesu hender, føtter og munn. Vi skal rope ut et nådens år, gi fanger og undertrykte frihet, og gi blindet synet og bringe glede til de fattige.

La oss be :
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen